Tre dagar utan oppdateringar? Audå. Det har rett og slett vore så masse å hengje fingrane i, at eg har ikkje funne roen til å setje meg ned og skrive, gitt! Så her kjem ein update. Som eg på førehand nesten kan garantere at blir LANGT. Du er herved åtvara.

Soundtrack: Seigmenn – Slaver av Solen

Det er 90-talsparty for filmfolka i kveld, men eg måtte melde pass. I staden sit eg her i halvmørkret, med pc’en, ei skål nachos og litt iskald pepsi max. Og eg trur levera mi takkar meg….! Open bar og gratis drikke, samt snille folk med opne lommebøker er farleg.

Så, kva har denne dama drive med siste tida? Bortsett frå å freiste å halde seg på beina i vindkasta? Det har vore ganske heftig vind her nokre dagar no, men det er ikkje akkurat som om ein orkar å vere ute nok til at ein merkar så mykje til det. Og trass i solfaktor 50, og at eg freistar å halde meg mest mogleg i skuggen, så har eg jaggu fått litt farge på armane! Ikkje hummar-raud som standaren gjerne er, men litt “glow”. Hurra! Det hadde denne bleikfisen ALDRI trudd var mogleg! Og det er nok min særs ljose hudfarge, samt det raude håret mitt som førde til at eg har blitt teke for å vere irsk her borte! Hihi, Derek would not approve, I guess! xD (han er irsk, sånn ps)
Det til sides; i forgårs blei eg faktisk bedt om leg ikkje ein, ikkje to, men TRE gongar!! For ting med både 18 og 21-års aldersgrense…! Særs priviligert, får’n sei. Eg skulle kjøpe røyk på supermarknaden, og då dama i kasse ekspiderte meg, såg ho skrått på meg og spurde: -You got some ID?
-I’m so glad you asked, jubla eg, og ga ho VISA-kortet mitt. Søtaste. Ho smilte i alle fall då ho fekk studert det. Litt verre var det på ein uteplass, der eg måtte forklare dørvakten at ID’en min var eit VISA-kort, og korleis ein skulle lese datoen på norsk. Han studerte kortet i fleire minutt, og noko seier meg at han til slutt berre ga opp og tok meg på ordet. Mihihihi! xD

Men, ja. Party-party! GayParty på onsdag, der eg drog med meg Dominique på dansegolvet (ein bekjend av Tommy frå Brazil, som er sååå koseleg og skjønn!) før Bill og Bob (to andre kompisar av Tommy) tok oss med på ein meksikansk’isk uteplass, der dei brått køyrde i gong skikkeleg oompa-oompa live musikk! Hahaha! Eg trudde fyrst det var ein spøk, men jaggu heiv alle chickas og gringos seg på dansegolvet!
Etterpå ville Tommy helst heim og finne loppekassa, men i mine auge var natta framleis ung, og eg enda opp på eit casino med Bill og Bob, og ei svensk jente som eg aldri heilt fekk tak i namnet på. Der viste det seg at eg er ein jævel i Black Jack, gitt! Bill ga meg to chippar, forklarte meg kva eg skulle gjere, og brått sat eg der med eit lite tårn framfor meg! Woohoo! Eg ga dei tilbake til Bill; han hadde spandert nokre øl på meg kvelden før, samt køyrd meg hit og heim og der og dit. Så det var eigentleg berre på sin plass. Ikkje veit eg kor mykje det var heller, når sant skal seiast! Men kring ein 1000 kroner, tippar eg?
Så køyrde dei meg heim, og ein plass mellom 3 og 4 lista eg meg inn her som alle andre hadde kapitulert, medan eg trippelsjekka at eg faktisk hadde nøkkelen i rett lomme på veska. Jiiz.

 

My party-companion Bill photobombing moi!

Dagen etter når me møtte B&B, var noko av det fyrste dei sa at eg hadde “kept ’em up so late”! Så då måtte eg forklare at når EG går ut, så syns eg ikkje nokon skal vere heime før 10 a.m. For er det ein ting dei ikkje klarar her borte, så er det å halde ut på fest! Uteplassane med dans og party-party gir seg kring 24.00, og så er det eit par timar med after-party, før alle takkar for seg og går heim. W00t?! Send dei til Noreg, så eg kan få lært dei å feste, goddammit!!

I går var det karaoke, og Bill drog meg opp på scenen for å vere “his trailer park girl”, medan han rappa Eminem sin “Without Me”. Damn, den fyren kunne rappe!! Eg var særs impregnert, som mor mi ville sagt. Eg kora berre, eg. Vurderte å syngje litt sjølv, men køen var lang, og eg hadde berre hive i meg to drinkar, så another time kanskje. Stemningen var det i alle fall ingenting å sei på!

Barbie-utstilling på karaoke-hotell-plassen me var i går! Det måtte jo fotograferast <3

Innimellom har det sjølvsagt blitt litt film. Eg fekk heldigvis med meg det eg hadde gleda meg mest til; skrekkfilmbolken Chills & Thrills!! Men akk, eg er skuffa over dei komande generasjonane horror-regisørar. Lista for å kome med her i den sjangeren på denne festivalen må vere særs låg, for av alle filmane dei viste (og ikkje alle var for skrekkfilmar å rekne) var det kanskje 3 eller 4 som eg faktisk likte godt. Ellers var det hinsides mykje jall, rett og slett.
Så i etterkant av paneldebatten/forumet “How to Ruin a Film in 10 Ways” som eg var på i dag, blei eg ganske gira på å kome i gong med å skrive skrekkmanus igjen. Det er eigentleg trist at så mange seriøse filmskaparar ser på horror som billeg og enkel underhaldning, når det er så til dei grader ein kunst å skape?! Men eg skal ikkje hive meg i gong med noko lang debatt om det no. Some other time. Skrekk rular, sånn er det berre. I rest my case.

 

Souvinir and for future referances!!

Vel, etter den debatten innsåg eg at eg ikkje hadde ete sidan eg heiv innpå tre små pannekaker og nokre baconstriper til frukost, og fekk leita opp ein 7Eleven. Det var ikkje så mykje som frista der inne, så eg kjøpte ein sjokoladedonut. Tommy hadde vore i eit intervju, og hadde reist heim, så eg poppa ein RedBull, og la i veg heimover.

When in Rome….

For fyrste gong fekk eg verkeleg merke den intense varmen på kroppen; asfalten var så glovarm at det kokte under skosålane. Og sidan eg ikkje hadde noko på hovudet, følte eg at hovudbotnen nærmast gløda. Resultatet er då grunnen til at eg sit her med hardkokte hjerneceller og dundrane hovudverk. Okay, det er betre no, men likevel. Eg føler på meg at det blir ein relativt tidleg kveld i kveld.

I morgon er siste dag av festivalen, og det gjennstår å sjå om Ella har imponert nokon. Eg har kjempelyst å vere optimist, men i all hovudsak har eg inntrykk av at folk her borte føretrekk noko meir i rettning Hollywood-ending på filmane. Vår har ganske open slutt, og sjølv om den er fantastisk, så veit eg ikkje kor mykje den faktisk appellerar til dette publikumet. Men pytt-pytt. Det har vore heilt utruleg å få vere med her!! <3 Eg ELSKAR California, og eg vil tilbake hit på bryllaupsreisa vår! (høyrer du, Dùnedain? Du har ikkje noko val! xD )

No er planen vidare å hive i meg ein av dei veldig digge sjokolade- og vaniljepuddingane eg har kjøpt (som er sukkerfri! Hurra!) og finne køya. Dei har meld 41 varmegrader her i morgon, så dei heilt store krumspringa utgår nok! xD

Aftenstemning ved bassengen <3

Deadpool snakkar ofte om dette med chimichanga. Så i dag, når me likevel skulle innom ein autentisk (eller autistisk, som eg presterte å kalle den….) mexikansk restaurant, så måtte det jo prøvast!

Soundtrack: Noko med Joni Mitchell….? (Tommy er DJ)

 

 

Dette er då dagens middag; fristyrsteikt ost –  og kyllingrull, med gul, digg ris, ein slags salsasaus og eg trur det var bakte bønner med ost….?
Poenget er: Eg forstår Deadpool. Eg kunne garantert levd på dette sjølv.
Restane tok eg med heim, og dei skal eg fortære no, før eg skal på GayParty borti gata her! Skål folkens!

Ironisk val av soundtrack; det var nemleg akkurat det milkshaken gjorde!!

Soundtrack: Queen – Don’t Stop Me Now

Eg og Tommy la ut på ein bitteliten road trip i dag. Me køyrde nesten opp til Coachella, og stoppa på ein daddel-farm-ting som heitte Shields. Dei hadde utruleg masse gøy stæsj, så eg kika litt. Tommy var veldig oppteken av at millkshaken der MÅTTE prøvast, og gjekk sjølv for ein skikkeleg digg daddel – og vanilje-shake. Eg bestemde meg for å gå for sjokolade. Big mistake.

 

 

For all del, det var himmelsk godt! Men så var det dette med meg og mjølk og sukker då. Det blir fort veldig au, og det blei det til gongs i dag. Brått sat eg der i bilen og kjende milkshaken (som eg berre drakk ca 1/3 av) presse seg tilbake opp i halsen. Eg var kvalm, kaldsveitta og fekk hinsides vondt i magen.
Til slutt måtte eg berre krype til korset og innsjå at her blei det nok senga denne ettermiddag. Noko som i seg sjølv var ein skikkeleg nedtur, sidan me skulle ha premieren vår på Ella! Så med tungt hjarta måtte eg sende Tommy avgarde aleine. Filmen fekk visst gode tilbakemeldingar, så det er jo bra! Men eg gjekk sjølvsagt glipp av akkurat dette….

Så då har eg lært at milkshake i Ju Naiten er hakket meir intens enn den utvatna suppa dei serverar på McDonalds. Den går til ein viss grad ned, men dette var så chunky (og ikkje minst fantastisk gooooodt!!) at kroppen min såg på det som tre måltid kombinert i eitt, og dermed avviste forsøket mitt på å kose meg.
Når det kjem til maten, må eg innrømme at eg slit litt her borte. Det er så sinnsjukt mykje GODT, men eg må tenkje meg om både to og tre gongar før eg hiv innpå noko. Til no har eg stort sett ete ting eg veit er safe, som kylling, små mengdar pizza (kjøpte ein slice i går, og det var meir enn nok. Skorpa gjekk faktisk i bosset, for magen blei full før augo….) og litt pommes frites. Sånne ting går greit. Men eg går litt på nåler, for posjonane her er enorme, ingrediensane er mektige, og nesten alt er veldig søtt. Uansett, amerikanarane skal ha eit pluss i boka for maten. Eg skal heller leike gourmèt-turist neste gong eg er her, og ikkje skal vere med på ulike arrangement. Då kan eg ta meg tid til å bli dårleg, og liggje strak ut på ei solseng og lide i stilla. Det har eg ikkje plass til i timeplanen resten av tida mi her!!

Så stod Palm Springs for tur, og eg er oppe og ikkje grin klokka halv ti. Imponerande med tanke på kor mange gratis vodka eg heiv innpå i gårkveld….But still going strong!

Soundtrack: Rammstein – Deutschland

Ein ting kan eg bekrefte; det er varmt i ørkenen! Men air condition er ein fin ting, og det skadar ikkje å ha eit basseng rett utanfor stovedøra! Samt at det flyg kolibriar og fargerike sumarfuglar kring deg på alle kantar. Eg likar meg her.

I går køyrde eg og Tommy frå Venice Beach og snudde nasa mot Palm Springs. I L.A. var ikkje temperaturen så ille; det var som ein heilt grei varm sumardag heime på Vestlandet. Så kjem me til ørkenen kring Palm Springs, og temperaturen skaut i vèret som ein rakett. Sjekka vèrmeldinga i går før eg la meg, og den meinte at i dag skulle gradestokken krype godt opp mot 40 grader. Det er ganske varmt, det! Men heldigvis er det ikkje noko som bit meg her. Etter å ha testa bassenget i går, hoppa eg i dusjen, og om tala mine stemmer, har eg pr. no 60 myggstikk, hovudsakeleg på armane og beina.
Men eg kjøpte meg hand-sprit på butikken då meg kom fram i går, og det gjorde eigentleg susen. I dag er det berre 4-5 av dei som framleis klør, og eg vonar eg ikkje pådreg meg endå fleire før eg reiser herifrå. (bank i bordet!!)

Frukosten er innteken; eggerøre og perfekt digg bacon, i tortilla-wrap. Ein RedBull er konsumert, og her kjem då bileta som eg lova sist eg gjorde eit halvhjarta forsøk på å blogge!

Turen starta her; trøytt i trynet klokka 03:45 på morgonen, stod eg fraus på meg lausungar utanfor Flesland.

 

 

 

 

 

 

Fyrst to fly med normal standar, før me dumpa ned på tilnærma lik luksus-standar. Sånt kan ein bli van med!!

 

Tommy har fått drammen sin!
BBQ-chicken med ei slags potetstappe og brokoli. Faktisk skikkeleg digg til flymat å vere!
dav
Nope, det er ikkje leigebilen vår. Dessverre.
Det hadde nyleg regna då me ankom L.A.! Trudde ikkje dei hadde sånne fenomen her?!
Dette er Mr. FiFi! Ein skikkeleg kosebamse, som eg var frista til å ta med meg heim til Noreg. He loved me!!

Dette er då frå Venice Beach. Der vil eg bu. Dei sel ALT av Lokkri-ting, frå sære klede, til gøye smykker, til gode ting å røyke på (som òg kjem i gummibears-form!)
Mimosa må til, sjølv om me er komne forbi frukost-tid!
Skal tilbake hit på shopping før eg reiser. Definitivt.

Me avslutta dagen på Santa Monica-piren, der me såg solnedgong, og tok nokre drinkar. Og eg fann gåve til Synne!
Drinks at Bobba Gump’s! Nommi!

dav
Og så skulle Tommy dra meg med opp i ei meir fancy handlegate, der dei ikkje hadde rare hettegensarar eller blinke-bling som glitrar i sola. Eg fann ingenting som var verd å bruke pengar på der. Men dei hadde gøye dinosaur-fontener!!

 

Og her skal eg tilbringe dei neste dagane! Eg klagar ikkje.
I dag er det internasjonal premiere på Ella, og me skal sjølvsagt vere der. I går blei det pils og vodka og Smirnoff ICE, og me vitja eit dinosaur-museum, og maten her borte er fantastisk, og….Herre. Eg har eigentleg altfor masse eg har lyst å fortelje om. Men baby steps. No skal me ut og køyre i hood’n før me leikar viktige filmfolk. Fleire bilete og innlegg og denslags kjem! Eg må berre finne eit ledig tidspunkt!

Wow. Eg er faktisk i L.A. Filmbyen. Og eg vurderar allereie å leite etter ein plass å busetje seg permanent.

Soundtrack: Vifta i taket og Tommy på kjøkenet

 

Greit, greit. Eg kan ikkje uttale meg om byen fult og heilt etter mindre enn ein dag her. Og i morgon pakkar me i bilen og snur snuten mot Palm Springs og filmfestival.
Men akk, mitt hjarte har allereie blitt kidnappa og gøymd vekk i ein mørk kjellar. Eg har nemleg funne ein by som har ei LANG gate FULL av Lokkri-ting!! Hippie-stæsj, sær kunst, smykker, pyntedingsar, rare folk med dreads, tattoo-sjapper og butikkar som sel sånne ting som er godt å røykje på. Når det fyrst er lovleg. Eg vil bu der.

Men la meg fortelje om reisa hit, for den var eigentleg temmeleg spektakulær!
Eg stilte som vanleg i god tid, og stod utanfor Flesland klokka 04.15 natt til måndag. Ein drøy halvtime før Tommy skulle stille.

Me sjekka inn, leverte bagasjen, fann flyet, og alt gjekk som ein leik. Flyet tok av, og landa igjen. Oslo. Etter litt lett jogg gjennom Gardermoen, var me på veg mot Stockholm, og så gjekk ferda vidare med fly til L.A. Ei flyreise der det viste seg at me var blitt plassert på SAS Plus-delen av flyet!! Det inneber då større seter, betre tv-skjermar, puter og tepper, og litt goodie-bags med tannkost og vatn og diverse. Reisa var i korte trekk over før eg merka at den hadde starta; her var det hallo-hallo Jon Blund.

Så er me framme. Og flaksen held fram; leigebilen ordnar seg på 1-2-3, leilegheita me skal bu i til i morgon var strøken (og snille dama som budde her hadde vatn i kjøleskapet, pannekakemix i kjøkenskapet og hadde sett mini-muffins på bordet!) og ho som bur her har ein superherleg kongepuddel som heiter Mr. FiFi! Han elskar meg.

Vidare blei det sightseeing på Venice Beach og Santa Monica-piren. Fantastisk kyllingmiddag på Venice, og drinkar både der og på Bobba Gump på piren. Foreløpig lite shopping, men det skal eg snart få orden på….!
Og bilete kjem. Eg berre orkar mindre enn ingenting akkurat no, og kvir meg til å gå heeeeilt ut på badet (som ligg vegg-i-vegg!) og pusse tennene…..Interessant om eg faktisk klarar å sove, vel og merke, for eg har så mange og så opphovna mygg – og knottstikk på skrotten at eg ser ut som ein langt framskriden leprapasient!! Takk og pris for at eg tok med meg ein boks med zyrtec, ellers kunne dette fort blitt det siste de hadde høyrd frå meg!

Men norsk helsevesen er visstnok i verdstoppen (enn så lengje! Eg mistenkjer at Erna har andre planar på sikt….) Så den gamle dama blei gipsa i hop, og send heim til underbemanna aldersheim for å nyte utvatna lapskaus. Det var berre vatn. Sundkokt vatn!

Soundtrack: The Rasmus – Supernova

La oss innsjå det; sumaren er komen. Eg merkar det i alle fall, i og med at myggen har funne vegen til dessertbufèen. På rappen kan eg telje fem myggstikk som har dukka opp i løpet av siste 24 timane. Eit av dei er til og med midt oppå planeten. Heldigvis har eg ikkje fått nokon av dei intense kløene (bank i bordet!!) som vanlegvis sender meg på randen til vannvidd. Revolusjonerande nok har kroppen min funne på ei ny greie; no skal alle myggstikk etterlate seg blåmerker! Vel, den var ny. Og i kjølvatnet av tapasfesten dei held på min venstre rompeball i natt, er eg særs spent på korleis den blir sjåande ut når eg om nokre veker skal sprade lettkledd rundt borti California!

Ting har vore temmeleg bra etter sist innlegg, som var noko post-angst-relatert. Eg er tilbake, og I’m on fire!! Det skjer så masse for tida at eg slit med å finne opningar i kalendaren min! Trur omtrent eg er fullbooka fram til eg reiser til L.A. og Palm Springs i midten av juni!

Men la oss fyrst starte sånn rundt angst-helga mi. Gabbi og Harelabb hadde som vanleg ein heidundranes fest i casa’n sin på 17. mai. Rømmegraut og kaker, etterfølgd av piker, vin og song, sånn standaren er. Eg kom heim med ei hofte ute av ledd (trur eg? Den poppa då på plass igjen etter to dagar!) og gjekk som ei gamal dame med lårbeinsbrot. Eg hadde x antal kutt på beina, og kunne ikkje i min villaste fantasi forestille meg korleis DET skjedde, for eg sat jo stort sett fint på ein benk og preika piss heile kvelden? Trur eg? Kan nokon informere meg om eventuelle merkelege sprell undervegs her?
Haha, eg ELSKAR at eg har ein sånn gal gjeng å leike med! ^^ Og Gabbi seier ho er særs nøygd med denne dama her, som ho bestilte via nettet for omtrent to år sidan. Ho etterlyste ei nerdete dame, som kunne danse inn med ei vinflaske i neven og ein attetude som matcha utsjånaden. Sånn basicly. Det fekk ho tydelegvis! Og takka vere at eg snubla halv-dritings inn i livet deira, fekk eg verdas nydelegaste mann inn i mitt.

Så blei eg raudtopp igjen, rett og slett fordi det eksisterar ikkje ein sveis eg klarar å leve med i det uendelege. Jiiz, eg føler meg rett og slett usynleg med kommunegrått og halvlangt hår?! Vòila, dis be me now! Så ser me kor lengje det varar. Men eg SKAL ha langt hår når eg giftar meg!!

 

Raudtopp FTW!

Eg kryssa i tillegg ei barriere eg har slite lengje med på fredag: Eg fekk meg tatovering!!

Litt tøff i trynet før me set i gong!!

Både eg og Dùnedain dekorerte oss med kvar vår ulvetatovering, som ved sidan av kvarandre utgjer yin/yang. Min er ei svart alfatispe med make stjerne som Elessär hadde i panna som kvelp, og hans er litt underdanig og leiken, vanskeleg å halde styr på, i kvitt. Det symboliserar oss så fantastisk perfekt! Dùnedain er kanskje ikkje direkte underdanig, ikkje misforstå! Men han kan vere noko «orsak at eg er til» sånn innimellom! Han er det vakraste mennesket på jord, men han klarar ikkje alltid å sjå det sjølv. Iiiih, eg elskar den mannen så utruleg masse-masse!! Han er perfekt!! * gå over i kliss-søt modus *

 

Men til dei som lurte, så er det vondt å få tattis. Gunvor kan ryke og reise med sine påstandar om at det berre «kitlar» litt og er skikkeleg «deeeeeilig». Meg i rompa. Det stakk og brann og var ømt i dagar etterpå! Eg har talt. (men eg angrar overhovud ikkje; eg klarar ikkje slutte å sjå på den!!)

Så timeplanen vidare: Eg skal til Los Angeles. Filmen vår Ella kom inn på kortfilmfestivalen i Palm Springs, og eg får reise dit! Premieren vår var heilt fantastisk; eg fekk blomar og raudvin, og go’orda hagla!

 

 

 

<3

Eg er så stolt av Tommy som står bak manus og regi, og som er bakmannen og skal ha all cred for ein heilt fantastisk og rørande film. Eg skal reklamere meir for filmen seinare, men no er det fyrst og fremst Amerika som står for turen.

La oss halde fram: Eg skal ut med fine Caro i helga, som eg ikkje har sett på år og daaaag! Så er det rollespel-kveld med D’n’D, sumarfest hjå Gabbi, roadtrip med Wenche, Foo Fighters-konsert med Ida, og forhåpentlegvis kan eg og kadlen min byrje å planleggje ein ferietur no som veslevoffen tek til å bli tørr bak øyro.

Og fram mot dei kaotiske kvardagen eg ventar på at skal starte (eg har fyrst to rolege dagar!), skal eg berre chille og vere babysjuk her i mi eiga vesle premenstruelle verd. Heldigvis går det i firbeinte pelsdottar når eg blir babysjuk, så eg drøymer om beibiboff eller pusebeibi, eg. Eller marsvin og kanin. Dvergponny. Kva som helst med pels og poter <3
(ikkje fortel Dùnedain; han er altfor lett å påverke, så brått planlegg han nye tilskot til dyrehagen. Utruleg nok er det EG som må setje foten ned i dette forholdet! OMFG, yet another reason for loving him….!)

Eg veit ikkje kor flatterande det er å kalle seg ein angst-veteran, men sånn er no situasjonen.

 

Soundtrack: TV2 Nyhendene

Det har vore nokre relativt kjipe dagar. I går låg eg flat ut i senga og ville ikkje løfte hovudet frå puta. Det var berre under dyna (eller delvis under dyna, sånn grunna varmen) at eg følte meg nokon lunde trygg, utan at eg kunne setje fingeren på kva som var greia. Angsten var høgst reell for min del, og eg ana ikkje kva som hadde sparka i gong sirkuset.

I dag er verda litt betre. Noko positivt kjem likevel ut av det; eg føler for å skrive! Så då føles det naturleg å skrive om angst. Og eg greidde å presse meg sjølv til å reise på butikken, heilt ute på Sotra, for at Dùnedain skulle få seg ny shorts! Men eg merka intenst korleis angsten hamra i hovud, kropp og sjel medan eg freista å fylle handlevogna med det me mangla av vått og tørt i heimen.

Det skjer utruleg mykje i hovudet mitt når eg har angst. Heldigvis har eg lært meg mykje om korleis eg skal handtere det når det fyrst kjem, og det kjem stadig sjeldnare. Hurra for det, og kryss i taket og alt det der!
Dagen i dag har eg brukt mykje til å freiste å analysere kva i alle dagar som har utløyst det denne gongen, og har konkludert med at det har vore ein tilfeldig kombinasjon av mange små ting som tidlegare kunne utløyse angsten min. Og dette er bizarre ting som myggstikk, varme, store mengdar folk som straumar forbi stoveglaset mitt siste dagane, kosthald som har blitt litt….tja, 17. mai-prega, og ein noko ko-ko døgnrytme.
For til sjuande og sist sit eg ikkje her og er REDD noko, eg berre har dei same «symptoma» som eg kjenner så godt. Eg går med ein klump i brystet/magen som gjer at eg føler for å hyperventilere og grine, eg skjelv, er sliten som ei gamal vaskefille, manglar matlyst, og føler berre for å sove og sove og sove. I tillegg er det som om hjernen min snakkar kjempehøgt. Ikkje som om det er «stemmer» i hovudet, men omtrent som alt eg tenkjer berre blir ropa inni hovudet. Eg må nesten le av det i retrospekt, når alt har roa seg og eg er tilbake til meg sjølv, for det skjer at heilt absurde og random ting skrik inni hovudet mitt. Som «OI! NO FEKK EG JAMMEN LYST PÅ SJOKOLADE!»
No er det som regel negative og angst-relaterte ting som skrik der inne, men så tilfeldige ting som sjokoladedøme mitt kan førekome. Eg har tatt meg sjølv i å bite i meg trongen til å berre rope «HYSJ!!» høgt i det offentlege, men heldigvis har det ikkje gått så langt at eg faktisk har gjort det.

Midt i dette innlegget, som eg byrja på for to dagar sidan, kom den fysiske reaksjonen, og eg måtte rett og slett gje meg med skrivinga. Eg måtte kapitulere, og leggje meg på senga, for kroppen gjekk heilt i vranglås. Det var som om eg ikkje greidde å slappe av i musklane, og låg berre med spasmer som rykka og reiv i heile kroppen. På det tidspunktet var hjernen klår, men skrotten var ikkje. Og til meir eg freista å kjempe mot det, til mindre kontroll hadde eg over armar og bein. Stakkars Dùnedain blei skikkeleg uroleg, men eg har forsikra han mange gongar om at av og til har eg tilbakefall, og hjå meg kan etterdønningane vere særs fysiske.
I dag er eg heilt fin. Eg tek meg sjølv i å sitje og smile og humre over kor absurd hjernen min faktisk kan vere! Og tenkje seg til at dette var kvardagen min for berre 6-7 år sidan?! Eg kunne bli i senga heile dagen, fordi eg rett og slett ikkje hadde krefter til å stå opp, og eg kunne liggje i timesvis og berre ynskje at eg skulle sovne der og då og aldri vakne opp til ein ny dag av denne typen. Eg var så sliten, så dårleg, og følte meg så ubrukeleg at eg har knapt ord for det. Jobb og studie gjekk ofte rett til helvete, fordi eg klarte ikkje å fokusere på nokon verdens ting. Det mest oppløftande eg kunne gjere var å drøyme om sjølvmord eller planleggje mi eiga gravferd! For då fekk eg i det minste -fred- og slapp alt som var så vondt inni meg.

I dag er eg ikkje redd for å sei at eg er stolt av meg sjølv. Då eg var på mitt sjukaste, stod eg på mange måtar heilt aleine. Legar og resten av helse-uvesenet ville ikkje hjelpe meg, og sa eg var ikkje sjuk nok til å få hjelp. Då eg omsider fekk kome til psykiater, var han mest opphengd i å kritisere mine tankar kring problemet. Eg sa eg visste at problema mine starta då eg var 9 år, og han var skikkeleg kritisk og spurde meg korleis eg kunne vite at eg var så ung?
– Eg har førd dagbok sidan eg lærte meg å skrive, og det var då eg var 9 at eg byrja å skrive om det, svara eg. Så var han ikkje overbevist om at min kjærleik for dyr kunne vere så sterk som eg la det fram (dyra mine er borna mine; eg elskar dei meir enn noko anna, og sånn har eg vore heile livet!) og meinte eg overdreiv det som føregjekk inni meg, sidan det «viste så dårleg på utsida».
Då eg kom inn i ein betre periode, der eg følte meg aldri så litegrann ovanpå, meinte han at eg var tross alt på betringens veg, og at me dermed kunne avslutte terapien. Meg i ræva. Eg freista å sei til han at psyka mi svinga, og i nokre periodar kunne eg ha det bra, før eg stupte ned i mitt eige personlege helvete igjen. Men han var psykiateren. Han visste best.

Det skulle bli fleire einsame stunder på kjøkengolvet med ein kniv i handa og ei korg full i ulike tablettar likevel. Heilt til eg innsåg at det var faktisk berre ein måte å kome ut av det på. Angst er å sjå framover. Depresjon er å sjå bakover. Så då må ein slutte med å sjå i alle slags rettningar, og ikkje overanalysere alt. Det som har skjedd, kan ein ikkje gjere noko med uansett. Det som skjer, det får skje. Men det som er akkurat no, er det eg har kontroll over, og må gripe tak i.

Så byrja å trene hjernen til å tenkje på heilt nye måtar. Elske det som kvardagen gir. Trekke pusten djupt når det regnar, og nyte dufta av våt jord og frisk natur. Gå litt ekstra sakte i snøen, sånn at den knirkar høgt under skosålane. Farge håret rosa, fordi det gjer meg glad. Eller lilla, så blir eg endå gladare. Berre leve, setje pris på kva augneblink der eg er til stades. Elske. Samle på små, rare skattar som gjerne berre er rot for alle andre.

Og når den mantraen sit som den skal: Føre dagbok. Med andre ord, fullføre det innlegget om alt som var fantastisk neste veke, og som eg prøvde å få ferdig før angstanfallet heiv seg over meg. Med bilete.

I dag stemmer ingenting. Uansett kva for eit av skriveprosjekta mine eg opnar, så er det noko som skurrar. Til og med ting eg tidlegare har vore nøygd med, er klar for bossbøtta i mine auge.

 

Soundtrack: P!nk – Who Knew

Gah!! Hjernen min vil rett og slett ikkje! Ingenting stemmer; setningane er dårleg formulert, karakterane mine seier berre teite ting, og oppi skallen min har eit eller anna sett på bremsene for all kreativ tenkjing. Hurra.

Planen var å leggje fokuset på å få ferdig novellesamlinga mi; ei rekkje creepy historiar om alt frå kannibalar og seriemordarar, til varulvar og porselensdokker. Noko for ein kvar smak. Og ja; det er ein klovnehistorie inni der, for dei som tissar i buksa av slikt.
Men i dag klaffar det ikkje. Eg har opna dokument etter dokument, rista på hovudet, og fått litt tårer i augo fordi eg blir så pinleg berørt over kor dårleg eg syns det eg les er.

Det som er frustrerande, er at eg ikkje klarar å setje fingeren på kva som ikkje fungerar! I stad las eg ein setning der ein karakter skulle bli sjenert då han fortalde ei jente at han syns ho var pen. Av ein eller annan absurd grunn hadde eg lagt følgjande ord i munnen på karen: «Du er kjempepen!»
Hæ? Er det nokon som faktisk ville sagt det? I alle fall ikkje med ropeteikn på slutten. Definitivt.

Har eg nokon gong sagt til ein person eg var litt betatt av, at vedkomande var «kjempepen»? Nei. At nokon er «jævla hot» kanskje, men igjen indikerar det meir ei interesse for hanky-panky meir enn ei genuin interesse for personen.
Men fram til akkurat den settningen, hadde eg vore relativt nøygd med historia. Og så kjem han kødden av ein fyr og seier til hovudkarakteren at ho er «kjempepen», og ingenting fungerar lengjer. Heile historia blei teit, og det berre grunna akkurat det der!

Så det er der eg er i dag. Derfor bloggar eg i staden. Då kan hjernen berre tømme ut alle orda som ligg som ein propp i sluket og stengjer for flow’en. All driten. Ut-ut-ut!!

* brukar x antal minutt på å ta eit slags selfie-bilete som illustrerar håplausheita. Gir opp *

Så i prosessen med å forbetre språket mitt, måtte eg vitje www.slanguttrykk.no. I staden for å faktisk få noko brukande ut av det, blei eg sitjande og humre over uttrykk som «karusellsaft» (alkohol), «slafsemåse» (vulva….visstnok!) og «femigrillen» (solarium). Men som det ofte er med Internett, så stod det så dårleg til med både grammatikk og generelle skriveferdigheitar blant bidraga, at eg rygga ut igjen.
No går eg på butikken og kjøper påfyll av røyk og RedBull, medan eg konstanterar at denne dagen gjekk aldri så litegrann i vasken.

 

Laurdags morgon vakna eg av noko som kitla meg på nasa. Det kan ha vore pusepels, voffeull eller fuglefjør, men like fult freista eg å klø det vekk. Litt i halvsøvne og noko omtåka, heva eg handa, og presterar å gje meg sjølv ein saftig knytneve i naserota.

Soundtrack: Rammstein – Deutchland

Slik starta den fyrste dagen eg kan sei var ein tilnærma fridag på særs lang tid. For her har det gått i eitt siste vekene…! Det har vore jobbing, folk som skal ha selskap, hyttetur, tanteungar, konsert, møter….Men i dag er det skrivedag. Eg har planta rompa mi godt i go’stolen i skrivestovao mi, med RedBull og god musikk, og lar skrivekløen ta over. Så langt har det ikkje gitt det heilt store resultatet, så eg freistar å samle hjernecellene i form av eit blogginnlegg.

Så, ja. Kva er det som har helde meg vekke frå dataskjermen siste vekene?
Blant anna har eg sagt ja til å filme ein musikkvideo for SandmarX (verdas beste norske rockeband!!), og dekka derfor konserten deira på Rick’s på fredag. Dunedàin var med som prod.ass., og gjekk fullstendig opp i rolla! xD Men til å vere kameradame, og utstyrt med totalt 4 kamera den kvelden, tok eg særs få bilete i form av typen som står i ro! Så eg viser til Sandy sin Instagram for dokumentasjon:

 

Når eg fyrst var der, møtte eg på Karny!

Så utruleg gøøøøy! Eg var akkurat ferdig å filme konserten, då eg snudde meg og såg denne flotte dama kome snikande ut frå skuggane! Wheeee!! Så, det måtte dokumenterast litt.

I går tok eg meg ein aldri så liten time-out. Eg gjorde ingenting. Deilige, fantastiske ingenting. Eller, eg tok oppvasken. Det får vere grenser, lissom! xD Men hovudsakeleg låg eg lett slengd på sofaen og glodde på oppussingprogram med Otto (som sånn ps er ganske hot, sånn eigentleg….?) à la Sinnasnekker’n, og dyrepoliti og folk som tek plastiske operasjonar. Eg momsa sjokolade, pizzarestar etter laurdagen, og kinamat. Eg har sagt det før, men eg seier det igjen: INGENTING slår chop suey’en til China Restaurant på Strusshamn!!!
Eg skulle eigentleg på ridetur, eller på kino for å sjå Pet Sematary, men fuck datt. Det kjem fleire dagar der eg kan planleggje ting. I går skulle eg sløve. Basta bom.

Eg avslutta dagen med ein laaaang heimespa, med peeling og andletsmaske og shaving og duck-face!

NB!! Det sit ingen på do bak meg!! Det er eit handklede. Kors på halsen.

Haha! Eg er på avvenning; eg skal slutte å slengje ut tunga på kvart einaste bidige bilete, så dette er ein potensiell ny look. U digg? Eh, neivel. * streke ut i boka *

Eg har òg prøvd noko heilt nytt, og ein smule sjølvmotseiande: vegansk milkshake. Det var….interessant. Sandy drog meg med på Kilo&Gram, som køyrer raw food og veganske alternativ. Og eg blir stadig facinert over kor mange slike sjapper som dukkar opp. Tenkje seg til at det ikkje er mange år sidan det spratt opp pannekake – og vaffelsjapper på kvart hjørne? Så var det smoothies, og no er det veganske alternativ som er greia. Eg for min del saknar pannekakene.
Men tilbake til milkshake’n. Med havremjølk.

Det hadde eigentleg vore godt, om dei berre hadde droppa strø på toppen. Eg trur det var skal frå mørke sjokoladebønner. Føler framleis eg har eit par av dei bak i ganen…

Eg må med handa på hjarta sei at eg fattar ikkje korleis dei som svergar til eit grønt kosthald held ut?! Det er heilt greit av og til, men å leve sånn utan mjølk og kjøt og egg og…mat?! Eg står litt i respekt av det. Så lengje dei ikkje freistar å food shame meg. Då er respekten vekk. * poff *

Neste post på programmet: Mat. No var eg jaggu svolten igjen. Og btw: Ella er komen inn på Kortfilmfestivalen i Grimstad!!!

Som vanleg legg eg store planar, og skal få alt på stell. Sånn går det aldri.

Soundtrack: Bon Jovi – It’s my Life

Det byrja så bra på måndagen; eg stod tidleg opp, fekk i meg frukost, vaska hus og trente yoga. Dagen etter klara eg òg å kome meg opp før fuglane feis, og I’m on a roll! ….trudde eg.
I staden rasa korthuset saman, og eg sit her i sofaen med ein pjusk voff (som overhovud ikkje har lyst å vere pjusk!) og kamille-te med honning. Eg la meg i går, og måtte pakke meg inn i to dyner fordi eg fraus. Same status i dag tidleg, så eg blei under dyna til langt på dag. Heldigvis har eg tre sjukepleiarar som fungerte som både vaskepersonale og varmeputer. Feberen ga seg, og no sit eg i staden her med bomull i hovudet, maur i halsen og ein mjølsekk i nakken.

Dùnedain brukar å ta med seg Elessär når han skal av og jobbe, men etter ein fjelltur i mørkret her om dagen rispa vetleguten seg opp i eine pota, og har fått streng beskjed av mamma’n sin om å halde seg i ro og ikkje ete bandasjen. Såret ser fint ut, men han får ikkje lov å rulle seg i gjørma dei nærmaste dagane.
Og sidan eg ikkje er i form, køyrer eg middag à la pappa-style i dag. Fleskesos til middag. Det var som regel det han tydde til når han mekka middag i min barndom, så eg har eit noko nostalgisk forhold til den retten. Har jo innsett kvifor; det er gjort på 1-2-3 og smakar NOM! 😀 Så den er klar til karen min kjem att frå bushen.

dav

Ein av planane eg hadde lagd før eg blei sofa-fast, var å kome i gong med skrivinga. Til og med det greidde eg på måndag! Resultatet blei eit LANGT og om eg sjølv skal sei det; hysterisk morosamt innlegg om husmorsyrket og løgnene til dei “perfekte” husmødrene som klarar å ha tre born, fire-rettars middag og eit hus som er strøkent. Men blogg.no presterte å SLETTE innlegget for meg då eg posta det, utan at eg fekk noko å sei i saka!! Skrivekløen forsvann som dugg for sola, og eg freste høglydd i timesvis Så eg har lært; frå no av blir kladdane mine laga i WordPad, og så publisert. Eigentleg er det verst for alle lesarane som gjekk glipp av ei særs episk lita litterær perle!
Men dårleg form til sides, så byrjar faktisk huset å ta form no! Kjøkenet er så godt som ferdig innreia, og manglar berre kartet på veggen, der eg og Dùnedain skal markere ruta vår i ferda mot å erobre verda. Som turistar, vel og merke. Eg har lagt planane om å bli verdsminister på hylla inntil vidare.
Stova er blitt superkoseleg, og soverommet treng berre ei litt meir tilpassa seng. Sånn ståa er no, må eg rulle meg ut frå under Pixie og Khavi, klatre over Dùnedain, gjennom ei lita luke mellom stigen og den opne døra, nattbordet og ein kasse som er på veg på loftet, og så hoppe over Elessär dersom naturen kallar på nattestid. For jau, me har køyseng på soverommet. Sånn familie-køyseng. Ikkje vidare praktisk, og ei fare for liv og helse under mine nattevandringar.

Men i og med at Bon Jovi atter ein gong stemmer i om at det er hans liv på høgtalarane her (Spotify står på random!) lurer eg på om eg skal prøve meg på golvet litt igjen. Verda snurrar heftig når eg reiser meg, men eg blir rastlaus av å vere så stasjonær som dette her!!
La meg leggje ved nokre bilete av livet i huset mitt, og så skal eg følgje Bon Jovi si oppmuntring om å leve livet. Så langt det lar seg gjere, om ikkje anna.

‘Lessär har ei greie med å samle putene i sofaen, og så legg han seg godt til rette og suttar på hjørnene <3

 

Glad Dùnedain har fått seg pausemat! McDonalds FTW obviously! xD

 

Finaste Khavpus som snart blir ut-på-eventyr-pus igjen, når mamma berre har fysikken til å følgje opp prosessen!