Eg hugsar Jern-Erna stå på skjermen og utbrodere kor viktig det var at nordmenn feis ut fleire born. Men i kjølvatnet av adopsjonsformidlings-avviklinga som har surra og gått i media i det siste, er det nesten så eg føler ein trong til å spørje om det berre gjeld når borna er etnisk norske?

Soundtrack: P!nk – There You Go

Så formulerte ikkje Erna det akkurat slik. Det var meir i rettning: -Nordmenn må FÅ fleire born. Nøyaktig korleis dei skal kome til verda presiserte ho ikkje noko vidare.
No ligg det an til at fleire av dei som formidlar adopsjonar til Noreg må leggje ned, fordi Bufdir og politikarane ikkje klarar å få fingeren ut og rette opp i det rotet dei har laga for mange ufrivilleg barnlause som så gjerne vil ta imot eit barn som treng ei mamma og/eller ein pappa som kan gje dei eit godt liv og eit alternativ til å vekse opp på barneheim.

Det seier seg sjølv at dersom ein stoppar tilførselen av mjøl til bakaren, så kan han ikkje lage fleire brød. Og om det går fleire år utan at nokon får formidle kunnskapen om korleis ein gjer det, så endar ein opp med eit folk som ikkje KAN bake.
Slik er det med dei som driv adopsjonsbyrå òg; dei har opparbeida seg kompetanse og kontaktar over fleire år, men om dei ikkje får halde fram i virket sitt så går denne kunnskapen tapt. Dei er avhengige av å ha ein økonomi for å få det til gå rundt, og når dei ikkje har pengar så kan dei heller ikkje sitje på gjerdet og vente.
Det er logisk, er det ikkje?

Eg har full forståing for at ein adopsjon må vere til barnets beste. Eg støttar ikkje kjøp og sal av born.
Men er det ein ting eg IKKJE støttar, er når ein byråkratisk floke skal gjerast så til dei grader komplisert at dei som jobbar på dette feltet ser seg nøydd til å avvikle foreiningane sine fordi dei verken er i stand til å drive eller finansiere det dei driv med.
Kvar er dei politikarane som ville at me skulle bli fleire nordmenn då? Kvifor skal det stikkast kjeppar i hjula for dei som faktisk VIL bli foreldre, men som ikkje kan?
Noreg har fleire som ynskjer å adoptere pr. år enn det blir fødde born som blir frigitt for adopsjon. Og sjølv om ventelistene er lange for dei som vel å adoptere frå utlandet, så er det absolutt eit fullgodt alternativ.
Argumentet eg stadig får høyre om at “då kan de bli fosterforeldre? Det er mange som treng familiar i Noreg òg!” får det til å rykkje i augeloket og koke i toppen.
Ja, det er riktig at det er mangel på fosterfamiliar i dette landet, men i mitt tilfelle kan eg ikkje ein gong vere fostermor for ein pusekatt utan at eg veit korleis hjarta mitt ville blitt knust i ein million bitar når eg skulle gje den frå meg. Kva då med eit barn som brått skal tilbakeførast til den biologiske mora eller faren sin?
Dei som vil adoptere er folk som vil bli mamma/pappa for SITT barn, på lik linje med dei som vel å få born sjølv framfor å bli fosterforeldre.

Sannsynlegvis kjem eg aldri til å få born. Eg har hatt mange år på å bli van med tanken fram til eg og Dùnedain bestemde oss for at me ville adoptere saman. Det såg lengje ut til at eg ikkje kunne bli gravid, og om det skjedde var sjansane store for at eg kom til å spontanabortere. Men når ein er klår over det frå ung alder, så slår ein seg litt til ro med det.
Så møtte eg den finaste og godaste mannen på jord, og me var samkøyrde om at adopsjon var noko me begge kunne tenkje oss.
Me kom ikkje så langt i prosessen før dei fyrste humpane i vegen gjorde det vanskeleg å gjennomføre, og Bufdir avvikla heile sulamitten.
Sorgen er der så absolutt. Me hadde gleda oss stort til å i alle fall prøve, og kanskje vere så heldige at me fekk reise til Sør-Afrika og hente oss ein liten engel som skulle bli vår. Som me kunne elske og skape ein familie saman med. Og som me kunne krangle med så busta fauk når dei blei tenåringar og tykte me var dei dummaste foreldra på jord.
At me ikkje sette i gong tidlegare og at alderen kjem til å innhente oss og gjere oss “for gamle” innan det blir mogleg å adoptere igjen må me ta på vår kappe. Til ein viss grad visste me alltid at den moglegheita var til stades, men me ville så gjerne prøve.
Hjarta mitt brist derimot for dei mange som sat og venta på telefon om at dei var tildelt eit barn. Som sto og pakka kofferten då Bufdir sette seg på bakbeina. Og for dei borna som no ikkje får moglegheita til å få foreldre som kan elske dei.
Om norske politikarar vil ha fleire born, så burde dei sjå til å gjere jobben sin og sjå på dei sakene som faktisk hastar framfor å gjere det så fordømt vanskeleg som det dei har gjort til no!

Sjølv om eg er den stolte eigar av ein rosa klapp-telefon med glitter, så har eg eit ganske så elsk/hat-forhold til heile den teknologiske omverda …

Soundtrack: The Rasmus – Rest in Pieces

Faktisk er eg der at eg legg frå meg telefonen i hytt og pine, for så å berre gje ein bæng i å leite etter den fordi eg O-R-K-A-R ikkje. Den pip. Den masar. Den prøver å bestemme ting, og eg likar ikkje at nokon bestemmer over meg. Det er derfor eg aldri har klart å bu på internat meir enn tre-fire månadar før eg innser at eg vil ikkje at nokon andre skal avgjere kor tid eg skal ete og kor tid eg skal vere på rommet mitt.
Om verneteneste var obligatorisk for jenter då eg voks opp, hadde eg site meir i kakebua enn eg hadde sett bar himmel i tida mi der, for å sei det slik. Eg TAKLAR ikkje autoritetar.

Men eg er gamer. Eg elskar å sjå på film, og eg kan sitje og nerde meg framfor pc-skjermen relativt lengje til meg å vere, som ikkje har ro i ræva. Eg klarar ikkje å sjå to filmar etter kvarandre, for eg får lopper i blodet, makk i magen og termittar i skallen.
Og hadde eg hatt kids ville nok Barnevernet vore på døra ganske kjapt og anklaga meg for barnemishandling sidan eg hadde nekta borna mine mobiltelefon før dei var myndige. Av prinsipp. For eg tykkjer den SoMe-galskapen er akkurat det: Galskap.
Eg har berre Facebook og bloggen min. Insta, Twitter (eller X som dei visstnok kallar det no?) TikTok og SnapChat kan ta seg ein bolle. Eg gidd ikkje bruke tida mi på det, og eg tykkjer eigentleg ikkje at eg går glipp av noko fordi om.

Så ja. Eg er ei slik gamal kjerring som meinar alt var betre før når telefonen var montert på veggen, ein hadde dørklokke som sa frå at det kom folk på vitjing framfor at ein fekk ein SMS ti minutt før dei sto på trappa, og datamaskiner var noko eksotisk og spennande framfor noko frustrerande og daglegdags.

Men medan eg sat og las nokre kronikkar og artiklar om mobilfenomenet og korleis det føkkar med hjernene til born og unge (noko eg er heilt einig i sånn sett! Fysjom!!) så slo det meg at DETTE har eg høyrd om før!
Dataspel førde til valdelege tendensar. Teikneseriar var fyrste steg inn i kriminelle miljø. Dei som høyrde på tungrock ville ende opp med hjerneskader og kraftig hårvekst på ryggen. Den siste kan eg ikkje dokumentere at nokon gong har blitt fremsett som tese, men du skjønar kvar eg vil.
Alle nye media har alltid blitt uglesett, og dersom ungdommen fattar stor interesse for det (som unge gjerne gjer når det kjem noko nytt og spennande) så har diskusjonen kome opp igjen: Hjernen kan råtne vekk av å lese. Den syndige måten dei dansa på då Elvis kom på scenen og vrikka på hoftene ville føre dei rett inn i Djevelens armar og lukt til Helvete. Bøker blei brende, TV skulle forbys, og kven visste kva radioen kunne føre med seg av styggedom?

Bilete er lånt frå BBC

Likevel blei det folk av oss som voks opp med både bøker i hyllene, radioen på full guffe til ei kvar tid, barne-TV på skjermen klokka 18 og som var så heldige å ha tilgong til både Nintendo, Sega, Gameboy og stasjonær pc heime. Og som til og med hadde tilgong til Internett då me kom i tenåra.
Men så er det noko med “for mykje av det gode”. Alt med måte. Du lærer ikkje noko på skulen om du sit med nasa ned i teikneseriar gjennom heile mattetimen. Og du går glipp av alt som skjer i verda om du berre stirer inn i ein dataskjerm heile dagen. Det er om å gjere å finne ein balanse.

Ein gong i tida sat det sikkert ein holebuar-pappa og klaga over kor mykje tid sonen hans brukte på desse fordømte hellerissingane. Og du kan ta deg ein god faen på at den dagen eg har plass i gongen, blir du nøydd å setje att telefonen din i mobilhotellet mitt når du kjem på vitjing.

 

Aldri har eg sett Nicolas Cage så creepy, og eg har sett både Ghostrider og The Wicker Man frå 2006!! … eller godt mogleg det var meir cringe enn creepy. Hm.

Amerikansk skrekk/thriller  (2024)
Med Maika Monroe, Nicolas Cage & Blair Underwood
Regi: Osgood Perkins
Lengde: 1 time og 41 minutt

“Den beste seriemordar-skrekkfilmen sidan Silence of the Lambs“! Eller ikkje.
Denne filmen var eit ganske så typisk tilfelle av noko som blei blåst opp i ein dimensjon der det ikkje høyrde heime.
FBI-agenten Lee Harker, som blir nydeleg spelt av Maika Monroe, slit med traumer frå barndomen. Akkurat slik som Clarice i Nattsvermeren. Og underleg nok var ho òg FBI-agent.
Allereie der merka eg at eg blei skeptisk til kor imponerande bra dette var. Seriemordar. Kvinneleg traumatisert FBI-agent. Er dette eigentleg vidare nyskapande?

Det hjelp litt at Nicolas Cage er fullstendig ugjenkjenneleg og riv ruskande galen, men han klarar ikkje å krype oppunder huda på meg og gje meg kjensla av at han gøymer seg i klesskapet mitt når eg går til ro for kvelden. Det gjorde ikkje Hannibal Lecter heller, men karakteren der var så fantastisk portrettert av Anthony Hopkins at han trengde overhovud ikkje vere i klesskapet mitt for å vere skummel! Det held lengje at han var på skjermen!
Men kvifor Longlegs? Når me endeleg får eit skikkeleg glimt av mordaren, så tykkjer ikkje eg han ser så høg ut. Faktisk er han skuffande kort i skitfallet i mine auge. Med eit slikt namn såg eg for meg at han kom til å ruve høgt over offera sine i ekte Slenderman-stil!
Ikkje klarar eg å få så mykje sympati med hovudpersonen heller. Lee er litt synsk, litt god på å løyse kodar og har ei litt smårar mor. Men bortsett frå det er ho ganske så tafatt heile dama.

For all del; eg digga utsnitta, kameraføringa, stemningsbyggjinga og ljossetjinga. Det er ingenting å sei på det reint praktiske, men ting tek for lang tid. Men med Longlegs har Perkins fått til noko ganske unikt; han klarar å skape ei intens stemning med ei heller langdryg og keisam historie.
Om ikkje anna så er det skills å skilte med. Hadde det berre vore nok.

 


Og endeleg eksisterar det ei dokke i filmverda som til og med EG hadde hatt mine tvil om å bu i hus med! 

Irsk skrekk  (2024)
Med Carolyn Bracken, Gwilym Lee & Caroline Menton
Regi: Damian McCarthy
Lengde: 1 time og 38 minutt

Den eine og ein halve timen gjekk skremmande fort, pun intended!
Historia hoppar litt fram og tilbake, men du verden så spennande dette skulle vere?
Dani (Carolyn Bracken) er aleine i den store herregarden som ho og mannen Ted (Gwilym Lee) er i ferd med å pusse opp, då det midt på natta bankar på døra. Me hoppar litt fram i tid, og Ted bur i same hus med den nye kjærasten sin, Yana (Caroline Menton). Og på ny er det nokon som kjem på døra; denne gongen den blinde og synske tvillingsystera til Dani, Darcy. Forøvrig òg spelt av Bracken.
Ho har med seg ei gåve. Ei live-size tredokke med open kjeft, som etterkvart visar seg å ha ei eiga vilje og hovudet fullt i mystiske voodoo-duppedingsar.
Darcy er komen for å heidre syster si, som døydde på denne dagen for fleire år sidan. Ho er ei ganske så mystisk dame, som i korte trekk har både eiga vilje og hovudet fullt i mystiske greier ho med. Og så var tida inne for å rulle ut historia om kva som eigentleg skjedde med Dani.
At Ted er sjef ved eit skikkeleg gufftent ko-ko hus er berre med på å gjere det ekstra creepy. Kven diggar ikkje eit svært bygg fylt av ravande galne psykopatar?

Sjølv om historia ikkje er ei av dei som skal revolusjonere skrekkfilm-bransjen, så er det ganske vakkert sett gjennom augo på ein fanatikar som meg. Det er ikkje så mange jump-scares, men dei som kjem er brilliante. Stemninga er nydeleg bygd og intens, og sjølv om eg gjerne skulle sett slutten dra ut litt meir, så er det innanfor.
Det einaste som ikkje gir meining til sjuande og sist, er kor lite Ted og Yana reagerar då Darcy plasserar inn dette monstrumet av ei dokke i stova deira. Eg trur kanskje eg hadde heva eit augebryn eller to, men dette paret virkar meir bekymra for kor dårleg den passar inn med resten av interiøret.
På eit tidspunkt får Yana den geniale idèen å stikke fingrane inn i den gapande kjeften på dette kreaturet, og til og med EG sat og kviskra “nei, nei, nei!” i mitt stille sinn.

Dette er ei irsk perle av dei sjeldne. Det er minimalt med blod og gørr, men litt må til fordi scenene krev det. Derimot er det ein spøkelsesfilm som snik seg under huda på deg og eg vil påstå at om eg hadde sett denne aleine ein mørk haustkveld med ljoset av, så er det ein viss fare for at det hadde kome antydning til noko gåsehud i nakken min.
Men kunne det vore gjort betre? Mja. Nokre gongar går det litt for lang tid mellom kvar gong det skjer noko, og det er element i historia som ikkje gir heilt meining. Eg mista litt oversikten over alle galningane me blei introdusert for og delvis introdusert for på asylet, og vinklingane på scenene inne i herregarden heilt i starten fekk meg til fleire gongar å føle bilete blei speiglvend.
Men kven bryr seg med slike detaljar? Dette var gøy!! Og anbefalast varmt og høgt!

I går var det bransjefest (eller nyttårsbord) for filmfolk i Bergen. Alien Ghoti stilte sjølvsagt opp, og ein eller annan plass på ferda må nokon ha kome borti av-knappen min. Eg vakna vel strengt tatt ikkje i dag. Det vil sei, eg gjorde eit forsøk og det blei med det. 

Soundtrack: Billy Idol – Rebel Yell

Men alt i alt var det utruleg gøy. Folk som jobbar med film her på vestlandet er rett og slett awsomme!
Mellom klokka 18 og fram til midnatt var det tapas, mingling og på tampen av kvelden var det karaoke på bakrommet i Strandgaten. Eg fekk stå i den kjekkaste dokøen til dags dato, for det blei etterkvart lengje å vente når dei berre hadde eit toalett på lokalet! :p Men det gjekk fort når ein kunne stå og skravle i hyggeleg selskap.
Me såg filmsnuttar som dei andre kunsteriske sjelene hadde laga, men Alien Ghoti bidrog ikkje med noko. Me hadde for så vidt ingenting som var “kort” nok, for snuttane kunne ikkje vere på meir enn nokre få minutt. Våre ligg gjerne på 10 minutt +, enn så lengje.

Enda opp med TO, eg! (noko som kanskje forklarar formen dagen etter … )
Wenche køyrer safe og held seg til RedBull.

Etterpå tusla me vidare til Skipperstuen (!!) for meir karaoke. Eg og Jonny stemde i med Deutchland av Rammstein og publikum var heilt med! Eg hadde ein lenger diskusjon med ei dame om menn sine rettigheitar til å gå med kilt (Jonny B rockar dei rutene!!)

Og Bergen blei vitne til eit lite teatralsk innslag om fordeling av sølvbestikk og kinesisk porselen då eg og Jonny spelte ut ei lita scene om Bitchy von Bitchstadt og den stakkars ektemannen hennar. Ao. Det var nesten litt vondt, men så til dei grader morosamt! Wenche sprang bak oss og dokumenterte galskapen, medan bekymra tilskodarar sende ho sympatiske blikk.
Ikkje eit keisamt augneblink med den gjengen, nei!

Sånn til vanleg brukar eg ikkje å vere plaga med fyllesykje, men eg kjende det godt i skallen då eg vakna i dag. Me fekk bobler til velkomstdrink, og det skal sjeldan mange slurkane til av det brygget før eg kjenner det i toppetasjen dagen derpå. Men litt sjokolademjølk tok knekken på det verste ganske kjapt!
Verre var det at nokon hadde snubla borti off-knappen min på eit tidspunkt … Eg var så hinsides trøytt at eg sov meg gjennom dagen. Fullstendig kaputt og ingenting virka. Eg hadde gleda meg sånn til å endeleg få sjå Longlegs som omsider kom i posten her om dagen, men eg trur ikkje eg kom lengjer enn ein halvtime inn i filmen før eg måtte re-kapitulere.
Nokre gongar har eg slike dagar der eg rett og slett ikkje fungerar. Eg har kanskje ikkje ein fysisk krevjande jobb, men det kan verkeleg ta på mentalt nokre gongar! Det føles som om eg tenkjer så hardt og mykje, og engasjerar meg så intenst i historiane eg jobbar med at det tappar meg fullstendig. At det blei ei ganske sein natt på by’n hjalp vel ikkje akkurat på heller.
Men då eg endeleg opna augo igjen følte eg meg heilt fin og fit for fight. Det er på ein måte berre hjernen som må re-setjast litt, og når den er komen tilbake der den skal vere kan eg ta fatt på nye eventyr med alle karakterane mine.

Så no sit eg her og glitrar som eit avdanka joletre med eit smil om munnen. Eg kjøpte ein glitter-augeskugge palett for ei tid tilbake som er heilt nydeleg når eg skal sjå litt pynta ut, men det er jaggu ei utfordring å få vekk igjen! Worth it anyways; eg fekk såååå mange fine kommentarar frå folk i går for klesstilen min! <3 Goth FTW!
Og så hadde eg fått service på både sveis og negler dagen i førvegen, så eg hadde i det minste litt form på toppfjonet og kunne stille med awsomme svarte klør!


Eg hadde nesten gløymd kor gøy det er å reise på by’n ein gong i blant, for det har ikkje blitt så mykje party-party på meg siste året eller så! Men eg kjenner på meg at det ikkje blir så veldig lengje til neste gong!

 


Hunter blir funne som spedbarn på ein kyrkjegard i USA, innpakka i eit teppe med satanistisk’ishe symbol og med eit opp-ned kors rundt halsen. Som vaksen oppdagar ho at ho har norske aner, noko som fører ho til Bergen og inn i metal miljøet si spede vogge. 

Norsk … krim-thriller? (2022)
Med Alicia von Rittberg, Ellen Dorrit Petersen & Stig R. Amdam
Regi: Alex Herron
Lengde: 1 timar og 46 minutt

Men er dette eigentleg ein skrekkfilm?
Eh, nei. Det føles eigentleg meir som å sjå ein ny film i Varg Veum-franchisen, berre med litt ekstra skumle greier som lurer i skuggane.
For all del, filmen er ikkje dårleg. Det er spennande, mystisk og bileta er ikkje til å klage på heller. Nokre av skodespelarane skulle kanskje vore litt meir drilla før dei slapp til framfor kamera, men det er snakk om dei mindre rollane, så det får stå sin prøve.
Nemnde eg at eg er med i denne filmen? Om du ser GODT etter så kan du få to glimt av bakhovudet mitt under konsertscenene i starten, og så tuslar eg forbi kamera på gata litt seinare, i noko tåkete og blørri tilstand.

Men nok om meg. Tilbake til filmen.
Då eg fyrst høyrde om filmen (og fekk invitasjon til å vere statist) vart det omtala som ein skrekkfilm. Og i starten kan ein gjerne ta det for å vere akkurat det.
Ein foreldrelaus baby forlatt på ein kyrkjegard, omringa av okkulte element. Ei spontan reise frå Amerika til Bergen for å nøste opp i trådar som fører ned i den dystre kjellaren under tidlegare Garage (RIP) der metal-miljøet framleis held det gåande. Dystre våte gater i verdas vakraste by … Alt ligg til rette for ei spenningskurve som susar rett opp i eit himmelrike av det overnaturlege og skremmande.
Men så snubla den norske nordmannen inn dørane med sin down-to-earth haldning kring dette med realistisk film.
For av og til kan ein undre seg over om dei som lagar film her til lands i det heile er i stand til å tenkje nytt og ikkje minst: nytt på ekstreme måtar.
Der Hollywood ville ha pøsa på med flygande damer i flagrande kvite kjolar og jump-scares i kvart hjørne, held denne filmen litt tilbake. Dei bryr seg ikkje ein gong med å byggje opp til det krypande ubehaget som ein god skrekkfilm skal ha.
Ein helt kanskje pusten litt når handlinga føregår inne i ein fancy, flott og småleg creepy villa, men tross i at Hunter (Alicia von Rittberg) er fødd og oppvaksen i USA blir det altfor norsk. Det blir for likt så mykje anna me har sett før, og historia lenar for mykje på å oppklare kven som er Hunter sine foreldre framfor å dra fram det som er skremmande og intenst i filmen. Trådane blir nøsta opp og me får svar på det me lurer på, men du sit ikkje att med den klumpen i magen som får deg til å miste nattesøvnen.

Overnaturlege element dukkar opp litt her og der, og idèen er i utgongspunktet god. Hadde denne filmen blitt presentert for meg som eit krimdrama, mysteriefilm eller til og med ein thriller, kunne eg gått god for den. Men som skrekkfilm når den dessverre ikkje opp på lista mi.
Den endar på ein 3’ar. Ein sterk 3’ar vel og merke, men likefullt ein 3’ar.

Denne veka kom det pakke til meg frå Poki-Heaven! OMG OMG OMG! Eg er no den stolte eigar av Mary Puppins; my very own Dogpool!! 

Soundtrack: Rammstein – ZickZack

Eg sa til Dùnedain her om dagen at eg hadde bestilt ny hund.
Han tok det ganske fint, i motsetjing til kva enkelte av mine tidlegare roomies har gjort når eg drar denslags spøkar. Men så er Dùnedain alltid open for å utvide familien, og det er EG som må vere den vaksne og ansvarlege som seier: -Nei, Ling-Ling. Me kan ikkje kjøpe kanin og marsvin no. Og set frå deg den sibirske angorahamsteren. Me har ikkje plass til den heller.

Denne gongen var det (heldigvis?) ein plushie. Kosebamse, for dei som ikkje er heilt inne i terminologien.

Eg samlar på ting. Litt hoarder-tendensar der, men eg skuldar på genene mine. Samlingane mine går i dokker (creepy eller realistiske babydokker, Monster High og BJD), retro-My Little Pony, FunkoPOP!, dragefigurar og englefigurar (som berre får kome fram kring joletider stort sett … Englane, ikkje dragane!) Og film og musikk i fysisk form, fordi eg tykkjer dei som skaper slikt fortenar det.
Og sjølvsagt då sære bamsar.
I tillegg er eg så hinsides heldig som har ein barndomsven som har starta nerde-butikken Poki-Heaven der dei sel nesten alt av sånne gøye ting! Dei har endå til gode å pushe Monster High og BJD (og englar?) men det er lov å håpe at det kan kome til å dukke opp på eit tidspunkt det òg! :p Jaffal Monster High, for det er eit mareritt å få tak i den orginale serien!! *hint-hint*

Dogpool var med i Deadpool & Wolverine-filmen og blei spelt av Peggy som er ein blanding av mops og kinesisk nakenhund. Det er IKKJE ein krysning eg på nokon måte støttar, men kullet hennar var eit såkalla “uhell”. Derimot elskar kinesiske nakenhundar. Dei er dei absolutt kulaste bikkjene på jorda i mine auge, sjølv om eg ikkje fnyser av verken schäfer eller norsk grå elghund! <3 Eller xolo’ar. Eg skal definitivt ha ein xolo på eit tidspunkt.
Eg har møtt ein del av desse kinesiske hårlause divaene opp igjennom, og dei er så fulle av personlegdom at eg har ikkje opplevd makan. Mi eiga vetle dramaqueen, Pixiebelle Tallulah Arorèe, er mitt spirit animal. Ho er lat, sta, kresen og full i rare innfall. Og så ser ho ikkje ut som nokon annan boff i verda! Ho manglar eit øyra (som ho mista då ein laushund tok seg inn i inngjerda deira medan ho var ein bitteliten kvelp før ho kom til meg) og det er ikkje så mange tenner att i munnen hennar.
Ho er meir katt enn hund, kanskje mest fordi ho har vokse opp med nesten berre katte-sysken, og har ho bestemd seg så er det ikkje sjans i Helvete for at du får ho til å skifte meining. Akkurat som mamma’n sin.
Og veldig ofte matchar sveisane våre <3
Ryan Reynolds sa i eit intevju at Peggy var ein hundemanifasjon av Deadpool, og sjølv om ho ikkje var reinrasa varma det så inderleg hjarta mitt. Det seier -litt- om kor awsomme desse bikkjene er!!

Men Pixie sjølv var ikkje så veldig imponert.
Eg måtte sikkert prøve 20 gongar før eg fekk eit bilete der ho sat nokon lunde i ro ved sidan av dette nye kreket som mamma hadde drege i hus. Ho tykte ikkje det var representativt for rasen. Du kan likevel ane at det er visste likheistrekk når dei står attmed kvarande! xD
Elessär har derimot arva mor si sin kjærleik for kosebamsar; han har tre stykkjer som han ikkje kan leve utan:  triceratopsen Nassif, spekkhoggaren Terry og Fisken (som berre er ein fisk, underleg nok). Men då han fekk auga på Mary Puppins tykte han så absolutt at samlinga måtte utvidast og prøvde derfor fleire gongar å stele den frå meg.
Hehe, dyri bli’ so’ folki, sa oldemor mi, og eg vil så absolutt påstå at det er noko sant i det!

Og skulle du vere ein like stor fan som meg, så er det fullt mogleg å kjøpe dette vetle mirakelet av ein kosebamse her! 😉

 

 

Min?

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Hadde eg sett denne filmen for 15-20 år sidan så hadde eg rista på hovudet og tenkt at det fanst ikkje eit snev av realisme i galskapen. Ingen er vel villege til å gå så langt som dette for å halde på skjønnleik og ungdommelegheit? Men i 2025 er situasjonen litt anleis. Eg er ikkje ein augneblink i tvil om at det er meir enn ei handfull kvinnfolk som hadde hoppa på dette toget av galskap utan å blunke.

Amerikansk bodyhorror (2024)
Med Demi Moore, Margaret Qualley & Dennis Quaid
Regi: Coralie Fargeat
Lengde: 2 timar og 21 minutt

Eg kunne skrive ei heil avhandling om denne filmen. Det er så mykje gull å hente at eg veit ikkje kva ende eg skal gripe tak i fyrst.
Ein kompis av meg såg filmen samstundes som meg i si eiga stove, og det tok ikkje lang tid før det tikka inn ei melding til meg: “Noe av det sykeste jeg har sett siden Braindead!!”

Og eg lyg ikkje om eg seier at det stemmer. Dette er noko av det mest absurde og geniale eg har sett på skjermen på LANG tid.
Så, kvar skal eg starte? Historia handlar om den avdanka superstjerna Elisabeth Sparkle (Demi Moore) som byrjar å dra på åra. Ho er framleis vakker, men i hennar yrke er ikkje kvinner lengjer attraktive når dei bikkar 50.
Ho får nyss i at TV-selskapet ho jobbar for vil byte ho ut med noko yngre og sprekare, og i sin desperasjon tyr ho til injeksjonar som skal bringe fram ein “ny og betre versjon av seg sjølv”.
Så trappar ho opp på audition som den nydelege og freshe Sue (Margaret Qualley), og akkurat som i sine yngre dagar tek ho verda med storm. Men det bryggar opp til konflikt mellom dei to kvinnene, som sjølv om dei skal vere ein og same person, har veldig ulike meiningar og ynskjer i kvardagen.
Enter bodyhorror av ypperste klasse. Du vrir deg i sofaen medan Sue stel både livskraft og ikkje minst fysiske element frå Elisabeth. Og det går fort i nedoverbakken.
Elisabeth blir mildt sagt styggare og styggare, og det er vondt å sjå på. Dei har to kroppar som dei må dele på; ei veke kvar. Men Sue byrjar å pushe grensene og blir i sin kropp lengjer enn ho skal. Og for kvar gong ho gjer dette, blir Elisabeth eldre og skrøpelegare.
Den kroppen som er ute av spel blir gøymd på badet, bak ei løyndomsfull dør, og du kvir deg kvar gong du forstår at du skal få eit glimt av Elisabeth.

Filmen er nydeleg. Foto, scenografi, SFX og skodespelarane er heilt fantastiske. Det er som å sjå ein vond draum utspele seg på skjermen; kvar einaste liten detalj er planlagd og finpussa.
Og det er tydeleg at Fargeat har henta inspirasjon frå mange av dei som har briljert på sølvskjermen opp igjennom tidene.
Du finn respektfulle nikk til både Alfred Hitchcock sin Psycho (1960) og Stanley Kubrick sin The Shining (1980), og eg for min del føler at fleire idèar til sluttscenene har blitt lånt frå Peter Jackson sine tidlegare krumspring som Braindead  (1992) og Meet the Feebles (1989).

Eg må på det djupaste be om orsaking for det pixlete marerittet eg her legg ved, men det var ikkje enkelt å finne alternativ!

Og herregud så vakkert det er!
Men for meg blir det meir ein samfunnskritisk kunstfilm enn ein reinspikka skrekkfilm. Den set skjønnheitstyraniet på spissen så det stikk heilt inn i sjela, og den set fokus på korleis kvite gamle (og EKLE) menn framleis har eit overtak på korleis kvinner skal vere. Pene jenter skal smile og halde kjeft. Gjere som dei får beskjed om og vere vakre nikkedokker. Og den dagen rompa di ikkje er så stram som den var då du var 18 kan du like gjerne pakke snippsekken din og ryke og reise.
Som nemnd innledningsvis hadde eg sett på denne filmen som ein tøysete og fjasete liten sak om eg hadde sett den i førre tiår. Men i dag føler eg den er høgst reell for tida me lever i. For 15-20 år sidan var eg ikkje klar over at det eksisterte kvinner som var villege til å sprøyte sement inn i rumpeballane sine for å få den perfekte sprettrompa.
Så om eit produkt som dette såkalla “the Substance” hadde kome på marknaden, tvilar eg ikkje ein augneblink på at køen hadde stått herifrå til Hollywood for å få prøve det uansett kva konsekvensane hadde vore.

I seg sjølv er dette ein 5’ar. Men sjølv om filmen heng med deg lengje etter at rulleteksten har trilla over skjermen, så er det ikkje skrekk og gru som får deg til å sitje og gruble. Det er alt det andre. Du mistar ikkje nattesøvnen fordi du ligg med ei gruande frykt for kva som gøymer seg under senga di etter å ha sett denne. Så som skrekkfilm landar det på ein 4’ar, sjølv om eg oppfordrar alle som har mage til å kome gjennom så mykje blod og gørr og dinglande kroppsdelar å sjå den. Den er absolutt verd det.

Amerikansk bodyhorror (1986)
Med Jeff Goldblum, Geena Davies & John Getz
Regi: David Cronenberg
Lengde: 1 time og 36 minutt

“I’m becoming: The Brundlefly.”

Eg var ikkje gamle knerten då denne filmen blei vist på TV2, og eg fekk streng beskjed om å gå og leggje meg.
Gamlingane kjende meg kanskje i overkant for godt, og visste både at eg sitra etter å få sjå denne flicken OG at eg nok hadde kome til å slite med mareritt i fleire veker etterpå. Dei visste heldigvis ikkje at eg allereie hadde sett Haisommer og derfor på nattestid blei plaga av haiar som kom ut av både doskåla og sluken i badekaret.

Så kanskje var det ikkje så dumt at eg fekk marsjordre til draumeland, og måtte vente nokre år før eg fekk sett dette mesterverket av gørr og galskap. Det var min introduksjon for bodyhorror, ein sjanger som eg vanlegvis ikkje hyllar så veldig, men så hadde eg eit lite crush på Jeff Goldblum … I rolla som Seth Brundle er han perfekt. Han har perfeksjonert den nervøse og keitete nerden av ein vitskapsmann heilt ut i fingerspissane, og Cronenberg visar at ein treng ikkje ein storslått location for å skape skikkeleg god skrekkfilm.
Det meste av filmen føregår i labratoriet til dr. Brundle, ein vitskapsmann som har funne løysninga på korleis ein kan teleportere livlause objekt frå ein pod til ein annan. Men han vil noko meir. Han vil klare å teleportere levande skapnader.
Og etter eit heller mislukka forsøk med ein bavian og ein diskusjon med den nye kjærasten sin etter å ha teleportert ein biff, finn han løysninga. Han teleporterar atter ein bavian, og bestemmer seg for å ta det store skrittet sjølv: Han skal sende sin eigen kropp gjennom tid og rom.
Problemet er berre at han uvitande får selskap av ei fluge, og dermed er snøballen i gong å rulle.

The Fly er ein remake av orginalen frå 1958, som var ein av dei fyrste bodyhorror-filmane som kom på lerretet, og både før og etter The Fly frå ’86 har det kome mange fleire. Men Cronenberg sitt mareritt frå 80-talet er likevel blant dei absolutt beste. Det er så grotesk at det kunne ikkje vore gjort betre, sjølv med dei begrensa SFX-moglegheitane dei hadde på den tida samanlikna med i dag.
Det er ein historie, og ein god historie, der alle dei ubehagelege bileta er der av ein grunn.
Problemet er berre at det går litt for fort. Forholdet som oppstår mellom Brundle og Ronnie (Geena Davies) blir ikkje heilt truverdig, og eg skulle veldig gjerne sett korleis det utvikla seg frå one-night stand til djup og inderleg kjærleik. Mange av scenene kunne gjerne vore lengjer og det kunne vore brukt litt meir tid på stemningsoppbyggjing. Men når det er sagt, så får ein alt ein treng på den eine og ein halve timen filmen varar. Eg skulle berre så gjerne ynskje det varte litt lengjer, for det er spennande. Og gøy. Og herleg morbid og fullstendig motbydeleg.

Be afraid. Be very afraid.

Endeleg kan eg få lov å fortelje om kva eg har putla med siste året: Eg er godt i gong med den nye roman-serien Eirill Seidkvinne!!

Sountrack: Gåte – Bendik & Årolilja

Jepp, det stemmer! Siste halvåret landa eg på ein ny serie om Eirill. Eg prøvde meg fyrst på ein serie frå 1800-talet med ein romantisk vri, men det gjekk ikkje så bra som eg hadde håpa. Eg er cirka like romantisk som ein våt ullsokk, så det blei kleint. Veldig kleint. Eg måtte vri meg litt i smerte nokre gongar før eg innsåg at dette gjekk ikkje vegen.
Heldigvis er eg og Eirill ganske like. Ho er ikkje så oppteken av romanse ho heller, og akkurat som meg føler ho seg rimeleg dum når ho havnar i den typen situasjonar. Ikkje spør korleis eg enda opp gift, for eg slit framleis med å forstå kva knep eg brukte for å sjarmere Dùnedain i senk! Men eg bestemde meg for å utfordre jenta litt, for kven hugsar ikkje kor pinleg absolutt ALT var i den tida då forelskingar gjorde sitt fyrste inntog i liva våre?

Dermed blei det ei fortsetjing på historia om den vetle villstyringen frå middelalder-Sogn.
For dei som ikkje har lese den fyrste serien min, så handlar det om dei to systrene Live og Eirill som mistar familien sin etter eit røvarangrep, og som overlever då mor deira klarar å få dei over i ein båt som ho skyv ut på fjorden. Dei driv lengje og vel, heilt til den gode storbonden Gamle-Nikulas tek dei inn på garden sin.
Live er pliktoppfyllande og arbeidssam, og drøymer om mann og born og eit godt liv som bondekjerring, medan veslesystera Eirill er ei handfull som helst vil springe i skogen, leite etter huldra og skulle nesten ynskje ho var fødd som gut fordi dei har det så mykje gøyare enn jentene i hennar auge.
Det er ein ganske action-pakka historie som føregår i tida kring svartedauden, ein periode i historia der døden var ein hyppig gjest i dei fleste heimar, og då kristendomen hadde eit uhyggeleg grep om folk flest.
Sjølv tykkjer eg serien var både hinsides spennande (å skrive for meg som forfattar) og ikkje minst full av herleg humor. Og det var i mine auge vanskeleg å ikkje bli utruleg glad i både Eirill og den herlege trollkjerringa Gygri som bur djupt inne i skogen saman med ei snakkande ravn.
På mange måtar var Eirill det barnet eg sjølv var. Ho var undrande, såg troll og nøkk på høgljos dag og ho elska dyr. Og så stilte ho spørsmål ved det meste og hadde ein rettferdigheitssans utanom det vanlege. Ho var ein tidleg feminist, til tross for at ho berre var ei lita jente då me blei kjende med ho.
Så då eg måtte innsjå Lokkri + romantikk = fullstendig krise var neste steg å sjå korleis det hadde gått med den vetle heltinna mi.

Litt tid har gått, og Eirill er no ei 16 år gamal (ung) kvinne som framleis bur i stova si i skogen over Stuphedla saman med dyreflokken sin. Verda har vore roleg i tida etter svartedauden, der Eirill har vore den nye seidkvinna på garden og teke imot born, hjelpt sjuke og blitt tante til mange små håpefulle englar.
Men brått blir ho kasta inn i ein noko dramatisk kjærleikstrekant, og det kjem eit nytt kvinnfolk til garden som Eirill hamnar så til dei grader på kant med. Og som i alle gode historiar, så ballar det på seg.
I førre serie fann syster hennar ein liten baby som nokon hadde lagt att i skogen, og ga ho namnet Sága. Ho er no blitt 6 år gamal, og har teke mykje etter tanta si. Ho er ein liten villstyring, med sterke meiningar og masse spørsmål, og dei to knyter eit sterkt band. Sága er overbevist om at det er huldra som la ho att i skogen, og meir enn noko anna skulle ho ynskje ho kunne få møte den ekte mor si.

Eg vil ikkje avsløre for mykje om historia, for det blir nokre plot-twists og ein del action, men eg har gjort mitt beste for at serien skal vere mogleg å lese sjølv om ein ikkje har vore gjennom alle Søstre-bøkene.
Serien Eirill Seidkvinne kan lesast heilt for seg sjølv eller som ei fortsetjing på den fyrste serien.
Det har vore litt av tanken min heile vegen; eg vil gjerne fortelje historiane til så mange som råd av etterkomarane til Eirill og Live, men samstundes vil eg ikkje at nokre av seriane skal bli på meir enn kring 20 bøker. Og at det dermed skal vere mogleg å lese ein av desse seriane utan å binde seg til 120 bøker for å få heile historia. Om NorskeSerier lar meg halde fram med visjonen min, så håpar eg på sikt at det skal ende opp som ei slektssoge som går fram mot vår eiga tid, og at det ein dermed kan lese noko frå 1300-talet og så hoppe til 1800-talet dersom det er ein tidsepoke som ein likar betre. Men dette ligg sjølvsagt LANGT fram i tid i så fall. Bøkene skal skrivast òg, ikkje berre diktast opp i hovudet mitt! :p

I mine auge er Eirill Seidkvinne ei bittelitt meir roleg historie enn den til tider brutale Søstre-serien. I og med at pesten ligg bak oss, så tek det vekk litt av det morbide elementet som hang over historia ganske lengje. Men livet i middelalder-Noreg var likevel hardt, og ein kjem ikkje vekk ifrå at døden var ein mykje hyppigare gjest på denne tida enn kva me er van med i dag. I skogen var det ulv og bjørn, og sjølv om dei sannsynlegvis gjekk etter sau og hjort var dei sett på som farlege å møte på, særleg på ei snøfull vinternatt.
Kvinner gjekk gjerne gravide frå fyrste menstruasjon til dei ikkje lengjer var i stand til å setje fleire born til verda, og ein fødsel var ikkje til å kimse av. Mange døydde, både born og mødre, og fødsel var blant dei vanlegaste orsakene til at kvinner omkom.
Så sjølv om det er mindre sott og henrettingar i denne serien, så blir det ei spennande reise gjennom middelalder-vestlandet denne gongen òg. Kanskje berre sett gjennom augo til ei som har blitt litt eldre sidan sist.
Og akkurat som med førre serie, er det den fantastiske Eline som står for illustrasjonane, noko eg så absolutt er heilt henrykt over, for ho kan dette med å skape MAGI på framsidene mine!

Eg håpar du har lyst å følgje meg, Eirill og Sága på denne ferda gjennom 1350-talet, for at det blir spennande kan eg absolutt skrive under på!
Fyrste bok, HULDERDATTEREN, er i sal 7. mars!