Eit heilhjarta mote-HURRA!!

Det er ikkje ofte eg sperrar opp augo i fryd over noko eg ser i moteverda. Stort sett blir det små-flau fnising over at folk faktisk klarar å la seg styre og villede så til dei grader av noko ein gjeng homofile tøysegutar syns at kvinner skal iføre seg. 
Men i dag var det litt anleis. I dag snubla eg over ei annonse, som førte meg til ein artikkel, som ga meg ei nyhende dei aller fleste moteinteresserte allereie har visst sidan i fjor: Platåsko er på veg tilbake!!

Eg hugsar 90-talet. Åja, eg hugsar 90-talet. Den EINASTE perioden i livet mitt der eg faktisk hadde eit snev av tøysegut-klede i klesskapet mitt. Det var knæsj oransje bukser og spygrøne magetoppar. Og platåsko! Masse platåsko. Favoritten min var eit par svarte lolita-inspirerte sko eg kjøpte på klasseturen til England i 10. klasse. Og SpiceGirls. Eg var småforelska i Mel C og Geri, og både håret og kleda gjenspeigla dette. På klassefestane opptrådde me som SpiseGirls, og eg var Emma. BabySpice. Gjerne iført ein kort-kort oransj silkenattkjole. 

SpiceGirls kom og gjekk. Men skoa blei verande i skapet mitt til denne dag.
No skal det seiast at eg ikkje er den som ifører meg dei mest fargerike platåskoa, men tyr heller til den litt meir mørke typen. Gjerne med naglar og hovudskallar.

I og med at desse sjeldan er å spore i den vanlege skobutikken i gata, så må dei kjøpast frå utlandet, og blir fort rimeleg dyre. Men pyttsann.
Det var dermed med tungt hjarte at eg innsåg at tida var overmoden for å kvitte seg med det siste gode paret eg hadde. Dei var kjøpt på eit opphøyrssal i Bergen, for 250 kroner eller så, og blei ved mi side heilt til fòret i hælen ramla av som ein klump losliten skumgummi. Salte tårer og tenners gnissel, og ein kortare seremoni seinare, var dei historie.
Eg ana håpet i det fjerne då eg oppdaga at 70-tals looken var på veg tilbake i butikken. Platåskoa kom, men i ein variant eg overhovud ikkje greidde å omfamne på same måte som før. Her var det platåsko med høg hæl og timeglasforma såle. Petite og feminint, og overhovud ingenting i nærleiken av dei to-etasjers murblokkene eg tidlegare hadde gått til innkjøp av. 

Eg hugsar då eg kjøpte mitt fyrste par, sa mor mi at ho hadde hatt noko tilsvarande på 70-talet. For all del; skoa på den tida var så absolutt både tøffe og überkule, men dei slår ikkje dei frå 90-talet. Eller skoa som eg ser gotharar og metal-chics rusle kring i, og som eg sender lange og lengtande blikk etter. 

Ikkje såg dei like behagelege ut heller; dei minnar meir om dei enorme klogge-boots’ane eg kjøpte meg på IcePlanet, men som eg aldri greidde å gå lengjer i enn til bilen og vidare inn på festen. 

Men glea ville ikkje vare ved så lengje. Då eg etter nokre sekund i intens gledesrus gjekk gjennom bileta av skoa som visstnok er på veg inn i motebilete, fall motet som ein våte ullsokkar i Sognefjorden ein ruskete septemberkveld. 

Kven er det som har sydd finskoa til bestemor på eit traktordekk?! Kva i alle dagar har vedkomande sniffa!? Dette var jo berre trist! :O

Men er det ein ting eg har lært, som peeping tom i moteverda; når noko blir populært, kjem det alltid tusenvis av billege kopiar i kjølvatnet. Og desse er som regel både billegare og mykje finare enn det som bærtene i Hollywood ifører seg!
Så inntil vidare lenar eg meg tålmodig tilbake og ventar på betre tider. Men velkomen så mykje tilbake; eg ser fram til å kome opp i høgda igjen! <3



Hoppar på brua.

Etter å ha lagt sjuk i altfor mange dagar (etter mi meining) var det på høg tid å tvinge seg sjølv ut dørane idag. Ruta gjekk inn til by’n, for å halde Donnie i handa medan han spelte Amnesia: The Dark Descent. Fantastisk bra spel, men ikkje akkurat det eg hadde tenkt å skrive om her og no.

No har det seg slik, at eg bur på ei øy, og for å kome til denne øya køyrer ein over ei bru. Denne brua har frå tid til anna blitt nytta av folk som er lei av livet og det meste anna, til å ta ein einvegsbillett til dei Evige Jaktmarker.
Då bussen min køyrde heimover i kveld, var det akkurat ein slik kar som stod på feil side av rekkverket og stira ned i avgrunnen.
Fleire bilar hadde stoppa, og ein eldre mann såg ut som han freista å prate med fyren på den andre sida. Ein av dei andre passasjerane greip telefonen og ringde naudnummeret, i det same som hopparen snudde seg mot bussen og vinka med eit halv-sleezy glis. Han var på min alder, kanskje yngre, og det såg ut som han hadde promillen nærmare prosenten.
Det fyrste eg tenkte var: -Det der er berre ein fyr som vil ha merksemd. Han virka berre full og dum, ikkje trist og desperat.

Det er overhovud verken etisk eller politisk korrekt å tenkje slike ting når nokon faktisk står der på kanten og truar med å ende alt. Dask på lanken for det. Men i mitt syn er det meir eit skrik om hjelp enn eit faktisk sjølvmordsforsøk, dersom du står og heng over gjerdet på eit høgtraffikert bru. Hjelpa kom i alle fall; få minutt seinare var det blålys og tivoli der oppe.

Men så slo det meg. Kva om det var eg og gubben min som kom køyrande ein kveld, og det står ein kar med lite tru på livet der oppe? Kva i alle dagar gjer ein eigentleg då?
Ein skal stoppe. Det seier seg sjølv. Og så må ein prøve å halde vedkomande på tørr grunn til profesjonelle kan overta. Så. Kva seier ein eigentleg?
I dei fleste medisinske situasjonar, vil dei aller fleste opne med: -Går det bra?
Her vil eg tru at det fungerar særs dårleg. Det er vel klart som krystall at ting ikkje er heilt på stell, i og med at personen står der han/ho står!
Det fyrste som slo meg, og som sannsynlegvis kunne ha plumpa ut, var: -Heng du her, du då?
Ikkje den beste opningsreplikken det heller, nei.

Så kva pokker seier ein då? Då han fyren gliste til passasjerane i bussen i kveld, hadde eg eigentleg mest lyst å gå fram til bussjåføren og be han stoppe, så eg kunne trampe ut, gripe fyren i nakkeskinnet og hale han tilbake på jorda. Den litt eldre mannen som allereie var til stades, og som sprang bortover etter han, såg heilt fortvila ut! Dersom han hadde hoppa, og denne mannen hadde stått igjen der som sistemann som prata med sjølvmordsmannen, hadde det rett og slett vore grusamt! For ei enorm skuldkjensle ein må få?
Ikkje at det sannsynlegvis er så mykje ein kan gjere når alt kjem til alt, men eg ville i alle fall blitt knust innvendig!

Korleis det til slutt gjekk med denne karen, veit eg ikkje. Eg håpar dei greidde å få han inn i sjukebilen til sist, og at han får hjelp.  
Skulle eg vel å merke havne i den kinky situasjonen der eg må prate med ein hoppar, så trur eg at eg opnar med eit enkelt “hei”. Godt mogleg eg lar samtalen gli inn på vèret. Det brukar å vere ein icebreak’er.  

 

 


Oooh, fisty! *psssssj*

Eg finn stadig nye, rare ting å vere tiltrekt av. Gordon Ramsay er ein sånn rar ting. Eg meinar; fyren er sint som høgreligiøs svigermor på heksesabbat, men DAMN så hot han er! ^^ Eg føler ei trong til å havne i tidenes mest intense krangel med den mannen, for så å kunne skrike han opp trynet til lungene gjer vondt, for så å…uhm, skvære opp. Særleg med ein fyr med engelsk aksent! <3 

 

Og så virkar han jo eigentleg snill som eit lam….? Oooh, couldn’t resist. 

 

Jiizes fookin’
CHRIST, eg er
lei av å vere
sjuk og
einsam heime
aleine!!!!!!