Og brått var me kome til 2. februar, og eg har berre posta TO blogginnlegg. Kva skjedde?!
Nyttårsforsettet, for så vidt det einaste eg hadde, gjekk ganske greit rett vest. Eg skulle skrive eit blogginnlegg i veka, minst. Men det uteblei. Eg har skrive nokre filmanmeldingar, men dei kom aldri ut på bloggen. Kvifor? Det må dei greske gudane vite. Det er jo ikkje akkurat som om eg har gjort så mykje fornuftig siste tida!
Men det er noko med kor lite produktiv ein klarar å bli når ein er sjukemeld. For det var dèt som skjedde. Den siste månaden har eg stort sett site/lagt på sofaen med eit kne som ikkje ville samarbeide. I desember presterte eg å skade menisken, og det har vore vondt å gå, vondt å sitje, vondt å liggje….La oss berre konkludere med at eg har vore høgst ubrukeleg.
I dag er den fyrste dagen eg ikkje har vakna kvar gong eg har rørd meg i senga, og eg klarar å gå heilt fint utan at foten nærmast sviktar under meg. Det er ekle poppelydar i kneet når eg rettar det ut, men samanlikna med dei endå eklare smella og knekkelydane som regjerte for knapt ei veke sidan, seier eg meg nøygd med det. Haukeland neste for sjekk, men det kan virke som om det har reparert seg sjølv greit sånn ellers.
Så då har eg sett film, høyrd på skumle skrekk-historiar på YouTube, sove i overkant masse, og når kroppen har vore samarbeidsvilleg, har eg freista å rydde hus. Eg er så lei av å vere halt at eg snart SPYR! Men no augnar eg håp.
Forhåpentlegvis kjem eg sterkare tilbake. Eg har byrja å leggje litt planar for ting eg vil gjere, som å øve inn repetoar med Dùnedain (my new man; more about him later), sosialisere meg (tek gjerne imot forespørjingar!!), skrive, kome i gong med filmprosjekt igjen, kome tilbake i jobb utan at den stakkars sjefen min må tilretteleggje kvar einaste vakt for meg (kudos til deg, R!!) og få gjort ein storinnsats på loftet som aldri blir ferdig rydda.
Så det er håp. Og kanskje eg til og med får noko interessant å skrive om igjen?
