I går gjekk eg og Dùnedain ut og åt ein finare middag, sånn for ein gongs skuld. Vanlegvis endar me på Peppe’s eller Bella Napoli på Nesttun dersom me skal ete ute. Men i går blei det Ying Ying på Torgallmenning, og såpass må det vere når eg har ny bok i butikkhyllene! 

Soundtrack: Rammstein – Bück Dich

Me hadde eit kose-oss-budsjett på heile 2000 kroner denne gongen, men med så lite plass i magen som det underteikna har, så klarte me ikkje å bruke alt. Trass i at Dùnedain drakk TO doble cappuccino, og oppførselen hans blei deretter.
Kva feirar me?
Jau, i går sto nemleg den nye boka mi, Eirill Seidkvinne – Hulderdatteren, i butikkhyllene! Og eg er heilt månebedotten over responsen så langt. Lovorda har hagla, og etter å ha slite litt med skriveprosessen i det siste (ny serie er SKUMMELT!!) har det dei siste dagane løysna og orda kjem som perler på ei snor.
Dagen blei i alle fall feira med middag på fancy kinarestaurant, der eg åt crispy duck og mannen fekk seg sterk Hong Kong-style biff. Og det blei avslutta med Ying Yan-lavakake og kokkos – og mangocrêpes (eg trur vel og merke dei hadde gløymd sjølve pannekaka, for den var ingen stad å sjå!)


Eg drakk eit glas med “kviskrande engel” (rosèvin der altso), men såg ikkje noko til verken engelen eller kviskringa. God var den like fullt.
Og på eit tidspunkt fylte den stakkars bonden på by’n som eg hadde med meg opp vatnglaset sitt, før han stira på meg med store auge og kviskra: -Tok eg akkurat vatn frå blomevasen deira no!?


Arme mann. Men ein kan kanskje forstå forvirringa så fancy vatnkaraffelar som dei hadde på staden!

På veg heim stogga me på Kiwi for å handle litt proviant til helga, og eg fann boka mi heilt bakerst i bladhylla. Litt omorganisering måtte til, for sjølv om eg ikkje har for vane å leggje meg opp i utstillingane til butikkfolka, så er det trasig at det ikkje visar skikkeleg med TO terningkast 6 på framsida mi!!
Og det føles fantastisk. Eg er blitt så hinsides glad i denne trultao frå middelalder-Sogn at ho føles nesten som mi eiga dotter etterkvart. Ho er akkurat slik som eg ser for meg at mi eiga vetle jente hadde vore; trassig, bestemd, tøff i trynet og med ein djup fascinasjon for alt som er mystisk og litt skummelt. Og glad i dyr, sjølvsagt. (når det er sagt hadde vel mi eiga dotter gjort som meg og tross ALT for ikkje å bli som mor si, og dermed enda opp som influensar med ein forkjærleik for k-pop og mannfolk med altfor stramme dongeribukser … )
Framsidene er det den brilliante Eline som står for også denne gong, og ho har henta inn to nydelege jenter som skal portrettere Eirill og Sága i historia vidare.

Eirill & Sága. Foto: EMY

Her hjå meg har det vanka blomar frå Cappelen Damm og ein starstruck mann som er heilt sikker på at no får han ALDRI gå i fred på gata igjen, fordi kjerringa kjem til å bli stoppa på kvart hjørne og bedt om autografar. Han kan jo drøyme.


Til og med i dag, på ein laurdag, merkar eg at skrivekløen riv i meg, og eg trur kanskje det blir endå eit kapittel skrive før eg legg ut for å feire kvinnedagen med ein hæla-i-taket GirlsNightOut i kveld.

 

Eg grin aldri. Sånn bortsett frå når eg ser triste eller rørande filmsnuttar om dyr like før Tante Raud dukkar opp. Og sidan eg no sit her og stortutar etter å ha sett ein video om ein edderkopp, så trur eg det er mogleg at ho er rett kring hjørnet …

Soundtrack: P!nk – All I Know so Far

Det skulle ikkje meir til. Ein liten hoppekopp (jumping-spider altso) som snakka om korleis det var å vere på “den andre sida” og sakne mennesket sitt var meir enn nok og rikeleg og i bøtter og spann. Tårene strauma, og eg snufsa og hulka her eg sat framfor skjermen.
Litt ekstra sårt var det òg, sidan denne helga har vore ein smule dramatisk for mitt vedkomande.

Ikkje dramatisk i form av at det kom eit ukjend kvinnfolk cruisande i ein gamal volvo 240, brasa gjennom porten og knuste fire blomepotter, før ho hoppa ut, hytta med kniv og AG3 medan ho skreik høgt og skingrande at mannen min var far til dei fire borna hennar og måtte sjå til å ta ansvar.
Nei, ingenting slikt. Det var dramatikk av den rolege typen der vetlejenta mi, Éowyn, overhovud ikkje var seg sjølv og mamma-Lokkri var så bekymra at ho fekk fysisk vondt.
Wynnie er vanlegvis ei veldig omgjengeleg jente som krev kos frå alle, til og med frå Elessär som er meir enn ti gongar så stor som ho. Og ho er eit matvrak og ein eventyrar. Men laurdags kvelden ville ho berre sove. Ho låg i gyngestolen og var heilt *poff*. Eg såg ikkje at ho åt eller drakk heile kvelden, men tenkte kanskje ho berre hadde herja masse og var sliten. Likevel var det ei stemme langt inni der ein plass som sa at noko ikkje stemde.
Sundag var ho framleis pjusk. Ho klarte å kome seg opp på favorittplassen sin; hyllene heilt oppunder taket i boden, og tok seg nedatt sjølv. Men mat og drikke var ikkje interessant, og ho ville helst berre sove.
Likevel var ho til stades og svara når eg snakka til ho. Overhovud ikkje likt mi Wynn-Wynn. Ho brukar å forlange kos om eg kjem bort, men no løfta ho berre på hovudet og svara med eit lite mjau.
Dyrlegen neste.

Eg sat med telefonen klar då dei opna på måndags morgon, og fekk time til ho like før klokka 11. Då eg putta ho inn i reiseburet orka ho ikkje ein gong protestere, og det var atter ei varsellampe.
Dyrlegen sjekka trultao mi opp og i mente. Ho virka frisk, bortsett frå at det lot til at ho hadde smerter nederst i ryggen og var noko dehydrert sidan me berre hadde greidd å lure i ho cirka tre spiseskeier med vatn gjennom heile helga.
Så me fekk ho sjekka inn til meir grundig undersøkjing, og blei oppringde seinare på dagen med beskjed om at Éowyn ikkje hadde noko form for indre skader, og ingen sjukdom som dei kunne påvise. Dei hadde gitt ho drypp og smertestillande, og då krøkna ho raskt til og åt godt.
Konklusjonen blei at ho sannsynlegvis har ramla ned frå noko eller fått noko tungt over seg som har gitt ho smerter i ryggen, men det var ingen teikn til brot.

Heile flokken sto klare då me returnerte med jentao vår. Alle skulle susse og vaske og kose, sjølv om hovudpersonen sjølv framleis var noko groggy etter bedøvelse og smertestillande. Ho blei sitjande på kattestativet og stire på englespelet mitt på ovnen i sikkert ti minutt, heilt hypnostisert og inderleg fascinert.
Men ho er seg sjølv no. I alle fall nesten. Framleis litt trøytt og slapp, men ho et og ho drikk. Og ho vil ha kos. Og ikkje minst er ho frykteleg fornærma fordi mamma ikkje lar ho gå ut på eigahand endå. Men eg vil vere sikker på at ho fungerar fint og ikkje er fullstendig på tulletur i halvsvime før eg slepp ho ut av syne.

Enter ei tutande mor som sit i Skrivarstovao si og hulkar over søte dyrevideoar. Dùnedain var heilt knust i helga og hjå dyrlegen, for han var så bekymra. Dermed var det opp til ho mor å vere roleg og balansert midt oppi det heile. Det merkar eg no.
Dyra mine er det kjæraste eg har i livet mitt, og slik har det alltid vore. Og når eg no kan senke skuldrane litt fordi det ser ut til å gå bra, knekk eg litt saman.
Eg veit ikkje kvar eg hadde vore om det ikkje hadde vore for desse firfotingane mine. Eg elskar alle fem som bur her, og alle som har vore innom livet mitt tidlegare, så høgt at eg blir nesten litt svimmel av å tenkje på det. Om det gjer meg til ein pussig treklemmande hippie, så får det berre vere; eg kan leve med det.
Éowyn-mi er i alle fall på betringens veg, og det er det aller viktigaste.

Amerikansk skrekk (2023)
Med Patrick Wilson, Ty Simpkins & Sinclair Daniel
Regi: Patrick Wilson
Lengde: 1 timar 49 minutt

Eg skal ærleg innrømme at eg har mista teljinga. Kor mange filmar frå Insidious-universet har det kome no? Fem? Tolv? Trehundre-og-sekstito? Men det er kanskje likevel ein grunn til at eg har sett alle saman.

Korrekt antal er faktisk fem, tru det eller ei. Favoritten min er så absolutt den fyrste, sjølv om eg har følgd historia til Josh, Dalton og ikkje minst den heilt nydelege Elise Rainier, spelt av Lin Shaye. Åååh, ho aleine er verd kvar einaste film, for ho er ei sånn dame som ein berre MÅ bli glad i.

Okay, så kva handlar eigentleg Insidious om?
Det byrja med ein far og ein son som oppdaga at dei kunne astralprosjektere. Det vil sei “gå ut” av kroppen i draumane. Når dei gjer dette, havnar dei i ei skummel og mørk verd der slemme daudingar kravlar rundt og det alltid er skodde. Og så spelar dei gjerne “Tiptoe Through the Tullips” av Tiny Tim, som er ein song du ALDRI kan ha eit normalt forhold til etter å ha sett den fyrste filmen. (noko som var vanskeleg i utgongspunktet!!)

Vel, åra har gått, og etter ein hypnose-session har både Josh og sonen Dalton fortrengd desse evnene og alle minner dei hadde om det som skjedde for mange år sidan.
Når Dalton, spelt av Ty Simpkins, flyttar heimanfrå for å studere kunst på universitetet (eller college. Har aldri heilt forstått skilnaden), så byrjar han å hugse det han for så lengje sidan gravla djupt i sinnet. Far hans har det på same viset, og brått byrjar marerittet igjen med skumlingar i skuggane og nokon som jaktar på sjelene deira.

Ingen av Insidious-filmane er direkte dårlege, men denne femte filmen er noko svakare enn dei som kom før denne. Eg blir sitjande og tenkje at den må vere rimeleg forvirrande for dei som ikkje har sett alle forgjengarane, sidan det ofte blir referert til ting som har skjedd og karakterar som har vore med tidlegare. Det er sannsynlegvis noko kinkig å forstå den utan å ha vore gjennom heile runden. Men kva veit eg? Eg har jo site og binga forgjengarane etterkvart som dei har blitt tilgjengelege!
Dessutan er jump scare’ane ein smule for obvious. Du forstår når dei kjem, og nokre gongar har dei ikkje så mykje for seg heller. Og kva svarten er greia med at det skal skje noko ullent i bakgrunnen som me aldri får noko konkret innsikt i kva er? Det lagar god spenning og byggjer bra opp, men så blir det med det. Fleire gongar i løpet av filmen tykkjer eg at eg ser ei utydeleg skikking som luskar kring bak karakterane, men kven det er skal me tydelegvis ikkje få vite. Slikt irriterar meg litt, for det er så jævlig bra og akkurat passe diffust og så berre *poff*

Patrick Wilson, i rolla som Josh Lambert, har jo verkeleg busett seg i spøkelsesfilmsjangeren, med hovudrollar i både i Insidious-universet OG The Conjuring-universet. Mannen må ha hatt det travelt dei siste 15 åra så mange filmar i begge franchisene som det har blitt etterkvart?! Og han har hatt regi på denne filmen.
Ikkje at han gjer ein dårleg jobb, men han har eit lite stykkje att før han tek igjen James Wan!

Amerikansk skrekk/thriller (2019)
Med Taylor Russell, Logan Miller & Jay Ellis
Regi: Adam Robitel
Lengde: 1 timar 39 minutt

Filmar om escape rooms og andre med “eg-er-fanga-og-må-vere-glup-for-å-kome-ut”-tematikk finst det snart ein million variantar av. Og her er endå ein!

Det er verken orginalt eller nyskapande. Underhaldande? Jau.
Seks personar utan tilknytning til kvarandre får ein invitasjon til å bli med i eit escape room. Ein rik kakse, ein spelerom-entusiast, ein lastebilsjåfør, ein krigsveteran, ei genial universitetsstudine og ein lagerarbeidar med eit alkoholproblem. Og så blir sjølvsagt romma dei blir kasta inn i ein smule meir dødelege enn dei hadde forventa.
Dermed må dei samarbeide og vere veldig smarte for å kome seg ut på andre sida.

Det er ikkje keisamt, men me har sett det før.
For ein person som meg, som slit så hinsides med høgdeskrekk, blei det til at eg måtte holde pusten ei stund då dei skulle ta seg gjennom ein bar der golvet (eller taket? Vanskeleg å sei faktisk!) forsvann ned i avgrunnen og trua med å ta heile bøtteballetten med seg på ferda.
Det er spennande, og tempoet held seg oppe heile vegen. Men det blir meir action enn det blir intenst, så derfor er det fristande å hevde at denne høyrer betre heime i thriller-sjangeren. Dessverre.
Allereie i 1997 kom Vincenzo Natali ut med Cube, og den sette eigentleg standaren for sjangeren. Eg vil anbefale å sjå den framfor å gje deg i kast med Escape Room dersom du vil ha ein variant som verkeleg gir gåsehud på ryggen!


Men det var kjekt å sjå Deborah Ann Woll i rolla som Amanda Harper om ikkje anna! Eg trur ikkje eg har sett ho i noko sidan rolla som Jessica i True Blood! Ho var badass der, og jaggu er ho badass her òg! <3

Denne veka kom det ein snill ljosmann til oss og kurse oss litt i ljossetjing. Så då er det kanskje naturleg at me lagar skrekkfilm?

Soundtrack: Prodigy – No Good (Start the Dance)

Då eg i mine yngre dagar studerte film hadde me berre den gamle typen ljos som krevde fem menn for å rigge. Eg er old school og likar det best. No går det i stor grad i LED-ljos, som på mange måtar er mykje meir praktisk, men som gjer at ein må jobbe litt anleis. Så for min del er det veldig greit å få oppdatere seg.
Problemet var vel helst at eg blei fullstendig ubrukeleg sidan eg skulle vere skodespelar i tillegg: Fyrste dagen spelte eg bissnisskvinna Isabella von Meyer med falske raude negler. Dei hang ikkje godt, for å sei det mildt!


Berre det å pudre den stakkars motskodespelaren min, Jonny, var ei utfordring sidan neglene ramla av berre eg pusta. Men me kom gjennom det! Og eg må innrømme eg tek meg godt ut som seriøs aksjemeglar når det kjem til stykkje, sjølv om eg følte meg så malplassert som det overhovud var mogleg å bli!


Historia var ikkje den mest kompliserte, sidan dette berre var ei øving. Me hadde med oss Dùnedain som prod.ass og på lyd, snille Inge stilte med ljos og kursing, og Wenche tok seg av regi, foto og delvis produsent, sjølv om me andre stemde i når det var naudsynt. Jonny tok på seg rolla som Carl Frederick Morgenstierne; ein noko ufyseleg kar som ville kjøpe det ingen pengar kan kjøpe: Ei menneskeleg sjel.
Eg hadde sminke, prod.design og spelte det stakkars offeret hans som var nøygd med å selgje sjela si for ein milliard dollar.

Innspelinga gjekk over to dagar + ein dag med rigging.
Utanfor var vêret rett og slett horribelt, og med vind som kom ned gjennom pipa og ei dør som konstant sto og knirka, så blei det litt utfordringar for den ferske lydmannen vår som berre har helde bommen ein gong før i sitt liv.

 

På dag to skulle sjela overleverast, og eg måtte iføre meg spøkelseskostymet mitt. Noko som inkluderte å sminke hendene mine, og dermed etterlate seg kvite fingeravtrykk på ALT eg tok i.
Det må leggjast til at eg sette ny rekord i linse-påsetjing denne dagen!! Begge linsene kom på med eit forsøk!! HURRA!
Og så fekk me leike oss med tørris. Eit særs komplisert konsept som funkar dårleg på metallfat etter mi erfaring. Effekten blei awsomme, men hendene mine sto i fare for å fryse fast meir enn ein gong i prosessen! Men når bileta blei så kule som det kan sjå ut til at dei blei, så var det verd kvart einaste avfrosne lem!


For å sei det slik, så er ikkje dette eit prosjekt som skal vidaresendast til festivalar, men på sikt dukkar nok snutten vår opp på YouTube! Så hald pusten, finn fram popcornet og set deg til rette når den tid kjem! Om historia kanskje ikkje er Oscar-materiale, så har eg trua på at det kan bli ein artig liten sak likevel!

Yay! So I’m blogging in English today! Why? ‘Cos I got a goodiebag from the US, and my friend Sara deserves to know what I think about it! 😉

Soundtrack: Drowning Pool – Bodies

I got a HEAVY package today! It’s been waiting at the Post-office for a few days since I haven’t had time to go get it, but yesterday was the day!
So with Dùnedain serving as my photographer, I got to dive in!

It’s HUGE! And HEAVY!
Continue Reading "Unboxing – English edition!"

Nordisk film har ei eiga evne til å vere så kunsternisk og teatralsk at det er til å sovne av. Og jammen tviheld dei ikkje på dette til siste andedrag! 

Nordisk skrekk  (2016)
Med Ellen Dorrit Petersen, Cosmina Stratan & Peter Christoffersen
Regi: Ali Abbasi
Lengde: 1 time og 32 minutt

Det var ein time og tretti-to minutt eg ikkje får igjen av livet mitt. Faktisk blei minuttane så mange og lange at filmen måtte sjåast i to omgongar.
Me møter Elena (Cosmina Stratan) som kjem til Sverige for å vere hushjelp for eit par som er busett langt pokker-i-vold vekke frå folkeskikken, i eit hus utan straum eller innlagd vatn. Dei dyrkar sin eigen mat og held høns, og drøymer om å bli foreldre. Louise (Ellen Dorrit Petersen) slit med å bli gravid, og ho klarar å overtale Elena til å bære fram eit barn for ho. Men noko mystisfistisk skjer med den stakkars hushjelpen når fosteret byrjar å vekse i magen hennar.

Vakre bilete til tross, så blir dette både langdrygt og keisamt. Det er litt som å sjå eit fyrsteutkast til Rosemary’s Baby, der Polanski hadde teke noko beroligande før han peisa på.
Dialogen er lite overbevisande. Måten karakterane snakkar til kvarandre blir så unaturleg, for ingen snakkar slik! Alle me møter gjennom filmen glir på eit vis i ei dramatisk tåke, og når dei opnar kjeften blir det nærmast like svevande det som kjem ut.

Så er det plottet då. Ein ond baby.
Born kan vere hinsides skremmande om det blir gjort på rett måte, men ikkje ein augneblink får me kjensla av at det er vesle Shelley som er skummel. Ho er berre ein baby som ligg og stirer på folk, og all verdens lydeffektar og overdramatiske fakter på dei som møter ho gir oss eit anna inntrykk. Shelley er berre ein baby. Ho er lita og søt og ser heilt uskuldig ut. Hadde det bygd opp litt meir mystikken kring dette nurket, så kunne det ha funka, men det er ingenting skremmande med denne søtnosen. Ho har verken horn eller splitta tungespiss.
Og kvar er greia med alle desse nakne damene? Både Petersen og Stratan kler av seg i kunstens namn, så her er det både pupp og mus! Men pikk og pung glimrar med sitt fråvèr.

Om ein likar nordisk film med lange vakre og dramatiske naturbilete, og tankefulle kunstpausar, så er dette filmen for deg. Men som skrekkfilm er ikkje dette noko å rope hurra for. Om ein er nøydd å pause ein grøssar for noko anna enn å roe nervene, så har regissøren bomma grovt.


Norsk folketru har eit HAV å ta av innan gode skapnader å putte på sølvskjermen. At fjøsnissen skulle bli ein av dei hadde eg derimot ikkje trudd. 

Norsk skrekk/humor  (2023)
Med Martin Starr, Amrita Acharia & Kiran Shah
Regi: Magnus Martens
Lengde: 1 time og 40 minutt

Spark som fluktfartøy. Amerikanarar som prøver lutefisk og lengtar etter nordljoset. Calle Hellevang-Larsen og fjøsnissar i hopetal.
Det er nok av fantastiske element i denne suppa, og ikkje smakar den så verst heller! Kven visste at fjøsnissane hadde eit eige samfunn der dei grip til våpen når folk steller i stand fest på låven deira?

Ein god latter forlengjer livet, seier dei. Og det gjer meg ingenting at den latteren kjem i ein grøssar-samanheng.
Fire amerikanarar; far, stemor og to born, flyttar til Noreg etter å ha arva eit hus der onkel Erik (Eldar Vågan) tidlegare tapte kampen mot ein sta og hissig fjøsnisse. Og som ein kvar nordmann med vitet intakt, så held ein seg for god til å stelle i stand låvefestar med tilhøyrande overdriven ljosshow, i motsetjing til kva amerikanarar gjerne tyr til. Minstemann i familien, Lukas (Townes Bunner) blir derimot på go’fot med nissefar, og freistar å gjere alt i si makt for å halde han blid og glad. Dessverre gjer han tabben med å servere lutefiskrestar til mannen på låven då pappa’n i familien et opp jolegrauten.
Og så bryt sjølvsagt helvete laus.

There’s Something in the Barn er ein herleg film for dei som likar å sjå ting på skjermen i same kategori som Evil Dead, Død Snø og Shawn of the Dead. Det er tøysete og blodig, og karakterane er fullstendig over-the-top. Og det er gøy.


Som skrekk-komedie er dette absolutt noko å anbefale. Om ein les seg opp på dei gamle historiane om fjøsnissane, så var dei ikkje til å spøke med. Der har dei i alle fall treft spikaren på hovudet.
Men direkte skremmande er det ikkje, trass i at filmen er godt laga. Du ler meir av kor dumme og feilinformerte amerikanarane er enn du gøymer deg bak puta fordi nissane er skumle. Men stereotypiane sit som eit skot; dette er akkurat slik me ser for oss at nokon frå solskinsstaten California ville oppført seg om dei forvilla seg inn i dei snøkledde norske dalane. Og amerikanarane ville nok ha oppfatta oss nordmenn mykje på same viset som dei blir framstilt her. Me er inneslutta og mutte heilt til heimebrenten kjem på bordet, og sjølv om alle har høyrd om fjøsnissen så er det ingen som trur på han.
Likevel er sannsynlegvis dette ein film som passar betre for ei kveld i lystig lag med andre skrekkentusiastar enn noko du set på for å skremme kjærasten din på fyrste date.

Eg har uansett lyst på min eigen fjøsnisse etter å ha sett den! Men det seier kanskje meir om meg enn noko anna.

Så blei det eit lenger opphald vekke frå bloggeverda for min del. Men ting har vore litt hektisk gitt! 

Soundtrack: Rammstein – Halleluja

Eg hadde store planar om å nå ei deadline på måndag, slik at eg kunne kaste meg i gong med bok 8 i den nye serien min. Aller helst ville eg hatt 10 bøker klar før dei fyrste lesarane fekk bok nummer ein i hendene, men det var tydelegvis det dei på godt engelsk kallar “a long shot”.
Fyrstkomande fredag skal den etter planen “Eirill Seidkvinne – Hulderdatteren” liggje i postkassane til dei fyrste abonnentane, og det sitrar litt både her og der i spenning for korleis folk kjem til å ta imot den! Eg håpar jo eg har gjort ein god nok jobb som kan måle seg med Søstre, men det får tida vise.

Men nokre kjeppar i hjula er det alltid. Eg var -nesten- ferdig og skulle levere inn manuset mitt på måndag, men så blei eg liggjande strak ut i helga med mini-fluensa. Dermed havna eg fullstendig på etterskot og måtte skrive som ein helt så snart feberen slapp taket og hovudet byrja å klårne.

Eg er berre sjeleglad for at skallen tok til å bli ullen før ETTER eg og Dùnedain hadde vore og sett Dagfinn Lyngbø på Forum fredagen!! (kort fortalt så var han like herleg som alltid og me kosa oss glugg!)


Bok sju som eg har jobba med siste vekene var eigentleg så godt som ferdig før eg blei sjuk. Eg skulle berre skrive inn eit par kapittel til, rette galskapen og få den avgarde. Men så er det noko med at dei eg skriv om har ei eiga vilje som eg ikkje har kontroll over.
Ein av karakterane mine skulle sjølvsagt setje seg fullstendig på bakbeina og snike seg innatt i historia etter at eg trudde eg hadde send han langt pokker-i-vold vekk. Men neidå. Brått sto han der og gliste, og eg hadde ikkje anna val enn å la han få leggje fram ærendet sitt. Eigentleg er eg glad for han kom inn igjen, for han ga litt meir til skriveria mine når alt kom til alt. Resultatet blei at eg måtte ta vekk fire kapittel som eg hadde planlagd, for han var ikkje så lett å bli kvitt! Så dei siste dagane har gått med til å kjempe med han og endre planane slik at eventyret mitt hang saman.
Men sjølv om manuset blei send til forlaget i gårkveld, så blir eg ikkje arbeidsledig med det aller fyrste.
Me i Alien Ghoti er i gong med eit og eit halvt nytt prosjekt: Ein kortfilm som skal spelast inn til våren/sumaren og ein øvingsfilm der me skal jobbe med å forbetre ljossetjing-skillsa våre. Der skal eg vere både prod.design, sminke og skodespelar, så eg gler meg noko hinsides!
I tillegg skjer det jo litt knytt til release av serien min. Så langt har eg fått litt tilbakemeldingar frå folk som har lest fyrste (og andre? Litt usikker … ) bok, og tilbakemeldingane har vore nydelege. Sånt gjer ein sliten forfattar ganske happy! ^^

I dag skal det ikkje forfattast så mykje vel og merke. Innimellom må eg ta meg av litt meir administrative sider av jobben, så det blir hovudsakeleg budsjett/økonomi, filmprodusent-issues og utforming av synopsis til filmkonkurranse i dag!
Men som bonus, så legg eg ved eit bilete av ei av jentene mine, som sov på magen min i natt.

Èowyn Mazikeen <3

Eg hugsar Jern-Erna stå på skjermen og utbrodere kor viktig det var at nordmenn feis ut fleire born. Men i kjølvatnet av adopsjonsformidlings-avviklinga som har surra og gått i media i det siste, er det nesten så eg føler ein trong til å spørje om det berre gjeld når borna er etnisk norske?

Soundtrack: P!nk – There You Go

Så formulerte ikkje Erna det akkurat slik. Det var meir i rettning: -Nordmenn må FÅ fleire born. Nøyaktig korleis dei skal kome til verda presiserte ho ikkje noko vidare.
No ligg det an til at fleire av dei som formidlar adopsjonar til Noreg må leggje ned, fordi Bufdir og politikarane ikkje klarar å få fingeren ut og rette opp i det rotet dei har laga for mange ufrivilleg barnlause som så gjerne vil ta imot eit barn som treng ei mamma og/eller ein pappa som kan gje dei eit godt liv og eit alternativ til å vekse opp på barneheim.

Det seier seg sjølv at dersom ein stoppar tilførselen av mjøl til bakaren, så kan han ikkje lage fleire brød. Og om det går fleire år utan at nokon får formidle kunnskapen om korleis ein gjer det, så endar ein opp med eit folk som ikkje KAN bake.
Slik er det med dei som driv adopsjonsbyrå òg; dei har opparbeida seg kompetanse og kontaktar over fleire år, men om dei ikkje får halde fram i virket sitt så går denne kunnskapen tapt. Dei er avhengige av å ha ein økonomi for å få det til gå rundt, og når dei ikkje har pengar så kan dei heller ikkje sitje på gjerdet og vente.
Det er logisk, er det ikkje?

Eg har full forståing for at ein adopsjon må vere til barnets beste. Eg støttar ikkje kjøp og sal av born.
Men er det ein ting eg IKKJE støttar, er når ein byråkratisk floke skal gjerast så til dei grader komplisert at dei som jobbar på dette feltet ser seg nøydd til å avvikle foreiningane sine fordi dei verken er i stand til å drive eller finansiere det dei driv med.
Kvar er dei politikarane som ville at me skulle bli fleire nordmenn då? Kvifor skal det stikkast kjeppar i hjula for dei som faktisk VIL bli foreldre, men som ikkje kan?
Noreg har fleire som ynskjer å adoptere pr. år enn det blir fødde born som blir frigitt for adopsjon. Og sjølv om ventelistene er lange for dei som vel å adoptere frå utlandet, så er det absolutt eit fullgodt alternativ.
Argumentet eg stadig får høyre om at “då kan de bli fosterforeldre? Det er mange som treng familiar i Noreg òg!” får det til å rykkje i augeloket og koke i toppen.
Ja, det er riktig at det er mangel på fosterfamiliar i dette landet, men i mitt tilfelle kan eg ikkje ein gong vere fostermor for ein pusekatt utan at eg veit korleis hjarta mitt ville blitt knust i ein million bitar når eg skulle gje den frå meg. Kva då med eit barn som brått skal tilbakeførast til den biologiske mora eller faren sin?
Dei som vil adoptere er folk som vil bli mamma/pappa for SITT barn, på lik linje med dei som vel å få born sjølv framfor å bli fosterforeldre.

Sannsynlegvis kjem eg aldri til å få born. Eg har hatt mange år på å bli van med tanken fram til eg og Dùnedain bestemde oss for at me ville adoptere saman. Det såg lengje ut til at eg ikkje kunne bli gravid, og om det skjedde var sjansane store for at eg kom til å spontanabortere. Men når ein er klår over det frå ung alder, så slår ein seg litt til ro med det.
Så møtte eg den finaste og godaste mannen på jord, og me var samkøyrde om at adopsjon var noko me begge kunne tenkje oss.
Me kom ikkje så langt i prosessen før dei fyrste humpane i vegen gjorde det vanskeleg å gjennomføre, og Bufdir avvikla heile sulamitten.
Sorgen er der så absolutt. Me hadde gleda oss stort til å i alle fall prøve, og kanskje vere så heldige at me fekk reise til Sør-Afrika og hente oss ein liten engel som skulle bli vår. Som me kunne elske og skape ein familie saman med. Og som me kunne krangle med så busta fauk når dei blei tenåringar og tykte me var dei dummaste foreldra på jord.
At me ikkje sette i gong tidlegare og at alderen kjem til å innhente oss og gjere oss “for gamle” innan det blir mogleg å adoptere igjen må me ta på vår kappe. Til ein viss grad visste me alltid at den moglegheita var til stades, men me ville så gjerne prøve.
Hjarta mitt brist derimot for dei mange som sat og venta på telefon om at dei var tildelt eit barn. Som sto og pakka kofferten då Bufdir sette seg på bakbeina. Og for dei borna som no ikkje får moglegheita til å få foreldre som kan elske dei.
Om norske politikarar vil ha fleire born, så burde dei sjå til å gjere jobben sin og sjå på dei sakene som faktisk hastar framfor å gjere det så fordømt vanskeleg som det dei har gjort til no!