Utanfor stovedøra mi er eg sikker på at me er oppe i meteren no. Og framleis lavar det ned, medan dei som styrer vêret på TV seier me skal få endå meir på måndag! Ikkje at eg klagar. Eg ELSKAR snøen!! <3

Soundtrack: The Prodigy – No Good (Start the Dance)


Folk må berre klage til dei blir lyselilla i trynet, men vinteren er den vakraste tida på året.
Ikkje at eg ikkje likar sumaren, våren og hausten, men når verda blir pakka ned under eit teppe av vakre kvite fnugg som glitrar i måneljoset, så kan alt anna ta seg ein bolle. Dei fleste heng med leppa fordi el-bilen ikkje vil starte, vegane er glatte og dei får snø i skoa når dei går ut. Men det er konsekvensane av å sverge til ankelsokkar året rundt, folkens! Få deg eit par varme fluffy sko og NYT kor vakkert det er! <3

Dùnedain er jaffal på saka og held stien mellom ytterdøra og Skrivarstovao open og relativt snøfri mellom bygene. Og det med eit stort smil om munnen! Han har til og med teke på seg ansvaret å måke kring pippe-restauranten (les: fuglebrettet) slik at dei små fjørkledde gjestane våre finn att det som måtte ramle ned når dei er på vitjing.
Eg er vel og merke fødd med ei pussig genetisk innstilling som gjer at eg ikkje KAN la vere å smile når det snør.
Naboane må tru eg er småleg tussete når eg står her ute på trappa og stirer opp mot himmelen med eit fårete glis om munnen kvar bidige gong det lavar ned.
Jentene mine er derimot mindre entusiastiske, og eg trur ingen av dei har opphelde seg utandørs meir enn kring 10 minutt i slengjen siste dagane …

I dag var planen eigentleg å ta fullstendig fri utan å sitje med nasa ned i tastaturet og fantasere. Eg trudde eigentleg eg var ferdig med sjette bok i den nye serien min då eg til mi store overrasking oppdaga at eg var oppe i over 56.000 ord! Noko som fekk meg til å tru at pc’en min var blitt ganda, sidan eg har site og rive meg i dei små tustane som spirar på toppen i fleire dagar fordi eg følte eg ordteljaren min ikkje rikka seg over 42.000 ord!! (minimumskravet mitt er 50.000 ord. Trur eg. Eg har for å vere heilt ærleg mista litt oversikten … )
Så der sit eg då til langt utpå kvelden i går, medan magen min allereie var i fullt opprør både i topp – og botnseksjonen etter all jolematen og anna usunt snadder eg har stappa i kjeften gjennom jola, og freista å klippe og redigere og kutte og styre for å kome under maxgrensa mi … som eg heller ikkje heilt har kontroll på lengjer!
Heilt til eg kom til siste kapittelet, og oppdaga at eg framleis sto fast på dei 42.000 orda. For denne dama hadde limt inn seks kapittel TO GONGAR!! Og dei hadde gøymd seg heeeeilt på slutten av boka.
Oh joy.
Det var eit stykk grumpy forfattar som slo av maskina fortare enn svint og gøymde seg under eit teppe inne i sofaen der og då.
Dessverre er det ein gong slik at både folk i kreative yrker og sjølvstendig næringsdrivande ikkje har ein av-knapp, så her er eg igjen. Men skrivelysta (den fiktive sorten, altso) sit ganske langt inne i kveld, så om det blir produsert så veldig mykje meir før eg loggar av for kvelden, vågar eg ikkje uttale meg om.
Deadlinen min er om ei veke frå i morgon av, og då er det berre å krysse fingrane for at eg finn roen nok til å kome i mål.

I dag hadde eg for så vidt lova å ta fri. Eg og mannen skulle køyre Deadpool-maraton og sjå alle tre filmane. Noko me heilt fint klarte.
Eg er ein sucker for superheltar, men hjarta mitt er for alltid i anti-heltane sine hender. Og ingen kjem høgare på den lista enn min fine Wade Wilson. Han vitsar, han er ein nerd, han elskar einhjørningar, han sparkar romper og han har null filter. What’s not to love?
Det er litt som med anti-woke-komikarane; ingenting er heilag og eg elskar det.
Eg kan med handa på hjarta sei at eg er så lei av at ting skal vere politisk korrekt at eg trur eg spyr. Det er ikkje eit politisk korrekt fiber i skrotten min, og då er det rett og slett forfriskande at det finst nokre som kan spøke med det meste.
Ikkje at det er feil med Ryan Reynolds i spandex (eller lær) heller <3 Den mannen er awsomme, og ingen andre får lov å spele Deadpool enn han. Eg har talt, og det står eg fast med. Om nokon prøver, så blir eg sur. Veldig sur.
Det er heller ikkje noko å klage på at Wolverine dukkar opp i 3’aren, for Hugh Jackman ER Wolvie. Utan at eg skal nekte for at Henry Cavill var ein heftig fin cameo i filmen han òg.

Okay, for dei som ikkje er heilt på bølgjelengde, og som eg har mista fullstendig i dette spindelvevet av klissete manneprat her, så kan eg opplyse om, i korte trekk, at Deadpool opprinneleg er ein teikneserie. Han var ein gong ein leigemordar som fekk kreft, og som var ein del av eit medisinsk eksperiment som førte til at han fekk helbredande evner og gjorde han i stand til å bli frisk frå det aller meste. Inkludert kreften, men det har etterlete han med ein mindre … hm, tiltalande utsjånad. Litt som Freddy Kreuger sitt kjærleiksbarn, om Kreuger sine arr hadde vore genetiske. Han er i stand til å gro ut ein arm eller spire ein ny kropp dersom han mistar hovudet. Og han er ein del av Marvel-universet, og eg har digga karakteren sidan eg oppdaga han i teikneseriane FØR fyrste filmen kom ut. Men kanskje endå meir etter at mr. Reynolds BLEI Deadpool. Og Wolverine er den råaste av alle X-Men som nokon gong har eksistert, med knivfingrar og ein awsomme kropp … eh, hårsveis. Sånn for ordens skuld. Spelt av mr. Jackman. Han er jo slett ikkje så verst å sjå på han heller.
Og heilt til sist, så er Henry Cavill karen som har spelt Superman og The Witcher, og som ser akkurat like snasen ut som dei to eg akkurat har snakka om. Yummy.
Når det er sagt, så må eg leggje til at eg har ein underleg tendens til å forelske meg i fiksjons-karakterar framfor folk IRL.  Trur ikkje eg hadde reagert sånn kjempemasse dersom eg hadde møtt ein av desse på gata (mogleg eg hadde snudd meg og løfta litt på augebryna, men … ) med mindre dei gjekk i kostyme. Då er det ein større fare for at eg hadde vend om og sprunge etter dei.

Men så var det på høg tid å returnere til middelalderen, og kanskje klare å få ferdig den boka som ikkje VIL bli lengjer. Seriøst. Eg føler at eg står bom fast uansett kor mykje eg skriv! Antalet ord sniglar seg opp, utan at eg har noko kjensle av at eg har skrive kapittela kortare denne gongen enn nokon gong før! Likevel er eg no oppe i 40 kapittel, når eg vanlegvis kan klappe meg sjølv nøgd på skuldera etter cirka 35.
Eg avsluttar dermed dette innlegget med nokre bilete av vinterstemning frå dalen kring hytta, og vonar de alle har ein mindre frustrert sundag enn det eg strir med!

Elessär er supernøygd med vêret, og klarar ikkje halde seg nok i ro til at bileta blir klåre!!

 

 

 

Godt nyttår frå meg og Dùnedain! Og skål for at 2025 kjem med ALT de måtte ynskje dykk!

Nytt år, nye moglegheitar. Og fleire nyttårsforset. I år har eg eit: Eg skal klare å skrive minimum TO blogginnlegg i løpet av veka! Og så langt har eg faktisk klart det ganske bra, sidan eg tjuvstarta litt sånn på haustparten! 

Soundtrack: Nightwish – Noise

Eg har prøvd med det same nyttårsforsettet tidlegare, men då har det vore meir “eg skal skrive meir i bloggen”. No set eg meg eit meir konkret mål i håp om at det skal føre fram. I tillegg blir det kanskje litt meir press på å faktisk produsere litt tekst når eg no legg ut link på Facebook-sidene mine. Eg kjem ikkje til å linke til alt eg skriv bortsett frå det som er relevant til film – og bøker, men om nokon kik innom og les litt, så er det jo kjempekjekt det òg! Det blir mest av alt ei form for dagbok for min eigen del, for å få ut litt av alt som samlar seg oppi knollen, og som ikkje passar inn i det eg vanlegvis skriv!

For dei som då vel å ta fyrste turen innom (velkomen forresten!) så tenkte eg å skrive bittelitt om meg sjølv!
Eg heiter Lukritzia, og bur utanfor Bergen. Eg er oppvaksen i Balestrand (eller BaleBy om du vil), men flytta lengjer sør for å studere då eg var i byrjinga av 20-åra. Og her blei eg!
Forhåpentlegvis får eg moglegheita til å flytte “heimatt” snart, for eg elskar bygda mi der oppe i Sogn.
No bur eg saman med mannen min Dùnedain, dei tre kattane Thrallya, Eówyn og Khavi, samt hundane Pixie og Elessär i eit koseleg lite hus fjernt frå folkeskikken, og eg trives veldig godt her. Men det er smått med plass, så det hadde vore fint med til dømes eit kjøken der ein ikkje trengde å gå ut for å skifte meining.
Eg er stolt sogning, dyreelskar, hippie-bonde-gothar, reinkarnasjons-spiritist og definerar meg sjølv som heks.  Og så er eg nynorskfanatikar, sjølv om jobben min helst ser at eg skriv på bokmål. *fnys*

Sånn til dagleg skriv eg bøker. Blant anna. Eg er forfattaren bak den historiske romanserien Søstre, og har snart gitt ut 20 bøker! No er eg i gong med ein ny serie, men den skal eg heller kome tilbake til seinare.
I tillegg driv eg filmselskapet Alien Ghoti AS saman med mine fantastiske kollegaer Wenche og Jonny.
Eg har i fleire år vore potet i filmbransjen, og jobba med alt frå produsent og regissør til skodespelar, statist og sminke. Det einaste eg ikkje har prøvd er lydmiks, så vidt eg kan kome på! Og eg elskar det, sjølv om det ikkje er så lett å leve av i det lange løp.
Men det er ikkje så mange som har moglegheita til å leve av det dei elskar, og film og det å skrive er så absolutt blant mine største lidenskapar. Eg kunne knapt vente til eg forsto korleis ein skulle bruke bokstavar til å forme ord og setningar då eg byrja på skulen, og eg byrja på mi fyrste bok då eg var 9 år. Den blei på litt over ei halv dataskriven side, for det tok så hinsides lang tid å sitje der og taste med to fingrar. Så lærte eg meg touch-metoden, og resten er historie. Eller ganske mange historiar, for å vere ærleg.
Eg skriv film/TV-seriemanus, noveller, dikt og romanar. Ikkje alt er like mykje å rope hurra over, men eg likar å sitje og drøyme meg vekk uansett. Så då kan ein likevel skrible ned det ein tenkjer på.

Skrekkfilm er min sjanger, sjølv om favorittfilmen er Ringnes Herre. Og så diggar eg Deadpool, både filmane og teikneseriane.
Eg er vel eigentleg ein skikkeleg nerd når det kjem til stykkje, som samlar på retro-My Little Pony, rare dokker, FunkoPOP! og dragefigurar. Eg elskar fantasy, brettspel/rollespel, World of WarCraft og teikneseriar. Og så har eg ein fasinasjon for ting folk gjerne ser på som litt dystre, og det var kanskje der idèen til å skrive Søstre hadde sitt utspring.
Svartedauden, norrøn mytologi og norsk folketru har alltid vore noko eg har lese ALT eg kom over om. Eg pugga bygdaboka heime så snart eg kunne lese, på jakt etter gamle soger og historiar om draugen, pesten og overtru, og eg elskar å lære om korleis verda såg ut for menneska i middelalderen. Alt frå korleis dei brukte urter og folkemedisin til kva dei trudde på av underjordiske og trollskap.
Litt historie-nerd er det med andre ord i meg, sjølv om moderne historie alltid har vore litt meir ‘meh’. Krigane på 1900-talet interesserar meg cirka midt der sola aldri skin.

Bonde-gothar var ein kategori eg blei putta i av ein medbloggar for mange år sidan. Eg kledde meg helst i svart, og danderte meg sjølv med naglar og store boots, lange skinnfrakkar og med svart hår og likesminke i mine yngre dagar, men eg var langt ifrå så dramatisk som dei gotharane eg gjerne møtte då eg flytta til Bergen. Dei lente meir mot metal-goth og victoriansk-goth, medan eg gjerne tok på meg svarte sæggebukser og digre hettegensarar.
No er eg noko meir fargerik, og har helst rosa, lilla eller blått hår, knæsjfarga sko eller neonfarga mesh. Eg elskar å leike meg med sminke og prøve nye frisyrer, og sidan eg eigentleg vimsar kring i min eigen vetle draumeverden mesteparten av tida, så har eg innsett at eg eigentleg er litt hippie òg. For eg er veldig peace ‘n’ luv, og tykkjer alle skal vere snille med kvarandre. Eg er ei diplomatisk sjel som ikkje kavar seg så lett opp, og eg elskar livet.
Eg sleit med psykiske utfordringar i ungdomstida, men etterkvart som eg byrja å bli tørr bak øyro (og det tok jaggu lang tid, for eg trur det framleis er teikn til fuktskader baki der endå!!) lærte eg meg å sjå ljost på livet, meg sjølv og alt det fantastiske som er kring meg.
Men eg er open om det eg har vore gjennom, for det er nok av dei som slit og treng å høyre at det kan bli betre. Eg veit jaffal at eg hadde trengd å høyre det då eg var nedi dei djupaste kjellarane …

Og så bør det nemnast at eg er både sarkastisk, ironisk og har særs tørr og gjerne litt svart humor. Men eg er ganske så snill på botn, sånn eigentleg!

Så velkomen til deg som våga deg innom! Kom gjerne tilbake ein annan gong!
Og til sist vil eg ynskje alle som ein eit fantastisk godt nyttår, med von om at 2025 kjem med mykje godt og ikkje forsvinn så fort som 2024!

Det snør, det snør! Noko eg meinar er eit godt teikn for det komande året <3

 


Amerikansk teen horror/slasher (2019)
Med Imogen Poots, Aleyse Shannon, Lily Donoghue & Brittany O’Grady
Regi: Sophia Takal
Lengde: 1 time og 32 minutt

Eg har sett Black Christmas frå 1974 og re-maken frå 2006. Og sjølv om det har gått lang tid, hadde eg ein viss idè om kva denne filmen, som òg skulle vere ein slags re-make, skulle handle om. Eg kunne ikkje teke meir feil.

Jau, eg er ein sucker for girlpower, slasher-filmar og karakterdrivne filmar. Og her er det rikeleg av alt saman. I tillegg ligg hovudfokuset på korleis kvinner framleis på mange måtar er undertrykte sjølv i vår tid, og Takal balanserar det på ein nydeleg måte der menn som ikkje er verken alfa-wannabes, sove-valdtektsmenn eller sjølvopptekne jocks får moglegheita til å sei ifrå at ikkje alle menn er like.
Ho grip tak i korleis nokre mannfolk framleis kjempar for å få relevante leiarar som dominerar kvinner og korleis verda har blitt styrd av kvite menn i altfor lang tid.
Og eg elskar det.
Med det utgongpunktet sit eg og ynskjer at filmen kunne vart mykje lengjer eller rett og slett vore ein TV-serie!
Det er spennande, sjølv om eg undrar meg over at det er særs lite blodsprut og avkappa hovud til å vere ein slasher, slik forgjengarane hadde. Ikkje at det gjer filmen dårleg; eg likar karakterane frå fyrste stund. Alle har ei historie, alle er engasjerande og eg får lyst å vite meir om dei.

Filmen følgjer Riley, som studerar ved eit college som blei grunnlagd av ein mannsjåvinistisk slaveeigar for over 200 år sidan. Ho er foreldrelaus og offer for ein sovevaldtekt, men framstår som ei tøff ung dame med bein i nasa som ikkje lar seg pille på tidlegare nemnd nase. Ho er ein del av eit søsterskap som ikkje er samansett av bimboar og babes med overdrivne store puppar, slik dei gjerne er i filmar frå andre sida av dammen.
Ho og venninnegjengen er opptekne av likestilling og vil felle patriarkiet. For komplisert? Neidå, dette er slik eg tykkjer det SKAL vere.
Men det er tydeleg at ikkje alle karane kring dei er einige i at kvinner skal ha så mykje å sei, og konflikten tilspissar seg når jentene opptrer på ein jolefest der dei syng om sovevaldtekter.

Det høyres kanskje litt platt ut, men så langt er filmen god.
Takal gjer ein nydeleg jobb med å samle dei lause trådane og du får svar på det aller meste utover i filmen. Ho klarar til og med å veve inn nokre lause trådar som du ikkje visste at var lause i utgongspunktet!
Hittil i filmen er dette ein moderne vri på dei føregåande filmane, og eg for min del sit og ventar på at Billy (mordaren i den orginale filmen og re-maken frå 2006) skal kome vandrande inn i bilete.
La meg avsløre at det skjer ikkje. I staden blir me kasta inn i ein sekvens med ein kappekledd mordar som kjem noko ut av det blå. Og så går det nedover. Og nedover.
Historien glir lengjer og lengjer vekk frå orginalen, og blir ei suppe kokt på svart gøgge, gamal overtru og konspirasjonar.
Så er det brått over.

Eg sit att med kjensla av at Takal fekk det litt travelt på slutten. Som om ho hadde tenkt å lage ein god karakterdriven slasher, og det byrja veldig bra. Men så ville ho revolusjonere filmen mot slutten og gjere noko nytt og spenstig som … rett og slett ikkje fungerte så godt som ho hadde trudd det kom til å gjere.

Det vippar veldig mellom ein 3’ar og ein 4’ar her. Eg vil dra han opp fordi eg så gjerne VIL at den skal vere god heile vegen når starten er så engasjerande, men slutten dreg meg ned på ein 3’ar. Ein sterk 3’ar. Og eg vonar inderleg at det blir fleire filmar med like gode karakterar frå Takal i framtida, for den delen elska eg verkeleg!!