Livet i Filmverda + årsmøte i billettkontrollørforbundet

Soundtrack: Ingenting. Headset’et mitt streika. 

Dette er livet mitt for tida. Og eg elskar det. Minst like bra blir det neste veke, når innspelinga startar for alvor!! 😀 No er det hovudsakeleg planleggjing av detaljar som kven skal køyre med kven, kven kan ete kva, kvifor er det ikkje sånn, og kva gjer den dingsen der? Kven er han, og kvifor skal ho vere med, og hugsa eg å kjøpe meir RedBull, og så vidare og så vidare. Ein kan bli litt surrete i hovudet av sånt, men det er ein herleg buzz som foregår. So I have that going for me. 

Akkurat no skal eg freiste å ikkje krisemaksimere at me manglar sete til EI rumpe til blockingen på måndag, og at me er ein prod.ass i underskot på tysdag. Men det er det fine med utfordringar då; dei utfordrar. Me like.

Grunnen til at eg, midt i arbeidstida *dask på lanken* berre MÅTTE setje meg ned og skrive i dag, var den noko spesielle opplevjinga eg hadde på bussen i dag. 
Då den svinga opp på Möhlenpris, stod det ein hærskare av vektarar der. Ingen slapp av bussen utan å bli kontrollert. Nuvel, trass i at dei har vore heftig masse etter meg den siste tida (eg legg skulda på at eg ser så skremmande normal ut no! Ingen rare hårfargar eller mohawk, crazy sminke, sære klede….vel, ikkje så VELDIG sære, i alle fall….) så har dei endå til gode å faktisk ta meg for noko. Denne dama har både kvitteringar og billettar i orden, bank i bordet!! 
Vel, tre stopp tidlegare, kom det på ein pappa-mann, ei mamma-dame og ei barnevogn med knøtt. Han stod bak med barnevogna, og ho sette seg to seter lengjer framme. 
I det me rullar opp framfor årsmøtet i Billettkontrollforbundet, heretter kalla BKF, viste mannen billetten sin. Så hiv han seg nærmast av bussen, og seier han skal av. Ein av vektarane ser frå kona hans, bort på han som småspring avgarde, og tilbake på kona, før han ropar: -HEI! STOPP!!
Mannen seg opp farten. Kona kjem veltande av bussen og ropar noko, og vektarane legg etter rømningsmannen. Dei får innhenta han rett før eg skal passere, og eg rusla liiiiitt saktare for å klare å få med meg kva oppstyret dreiar seg om. 
-Eg må gå. Eg har det travelt, seier springe-mannen, og legg til noko om at han må tilbake på bussen. Som han akkurat sprang ifrå.
-Du sa du skulle av, svarar vektaren. 
Kona skyt inn noko, men eg får ikkje med meg kva. Barnevogna står framleis igjen inne på bussen. 
-Ja, eg skulle av, svarar mannen. 
-Vel, eg såg at du ga billetten din til ho, seier vektaren, og peikar på kona. 
Ho protesterar, og mannen presterar å sei: -Ja, men ho må jo ha billett når det er kontroll!
-De må ha KVAR SIN BILLETT, er det siste eg får med meg at vektaren seier, før eg har kome meg forbi folkemengda og er utanfor høyrevidde. 
Eg tenkte med meg sjølv at “sharing is caring”, og vurderte om eg skulle skyte det inn i den noko oppheta debatten som føregjekk bak meg, men slo det frå meg. 

Men då var lunsjpausen min over, og eg vonar eg har vore underhaldning nok for denne gong. Dunedàin har forresten nærmast konkludert med at eg må ta meg eit sabbath-år, der me kan bu på hytta hans oppi fjellet ein periode, sånn at eg kan skrive og han kan lage musikk. Og sjølvsagt då leve på luft og kjærleik. 
Nei, la meg heller håpe me faktisk får resten av lånet innvilga og kan kjøpe oss tak over hovudet snarast. I dag var det tjukt med is på bilen, og eg byrjar å frykte korleis denne vinteren skal gå om me ikkje får oss eit varmare hus…..

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg